Det er fortsatt vanlig å tro at kirkens holdning til vitenskap og forskning viser seg i et forbud mot disseksjoner. Alle tiders historie (2014) er langt fra alene når et oppslag om den banebrytende medisineren Andreas Vesalius (1514-64), sier at dette var «en praksis kirken gjennom middelalderen hadde vært skeptisk til» (side 12).
Vi ser enda sterkere påstander i Kampen for livet (2025): «Den katolske kyrka var motstandar av obduksjonar, men det er velkjent at Leonardo da Vinci fekk høve til å obdusere for å skaffe seg anatomiske kunnskapar» (side 174).
Ikke støttet av kilder
Kilden som oppgis er Espen Stuelands Gjennom kjøttet som imidlertid ikke støtter dette. Tvertimot forklarer den at disseksjoner var pålagt ved legestudiet på Sicilia minst så tidlig som på 1200-tallet, ifølge en lovtekst fra den tyske keiseren Frederik II i 1240:
«Loven sier at bare en som har studert medisin, fått opplæring i kirurgi og anatomi og kan framlegge papirer på dette, rettmessig kan kalle seg lege. Studiet skulle bestå av fem år med teori og ett år i praktisk lære. Loven påla undervisning i disseksjon.»
Dette var ikke begrenset til øyer i Middelhavet.
«Også nord i Italia, ved universitetet i Padova, bestemte de venetianske myndighetene at det skulle undervises i anatomi. Universitetet i Bologna ble fra 1400-tallet regnet som det ledende innen medisin. Det lå i et område underlagt paven. Det er altså lite som tyder på at det var grunnleggende, prinsipielle konflikter mellom den katolske kirken og medisinere» (side 21).
Fordommer gir feilslutniger
Stueland klarer likevel ikke helt å fri seg fra tanken, men medgir at den handler om fordommer.
«Medisinhistorikere har i mer enn hundre år diskutert om kirken sto i veien for disseksjoner eller ikke. Et utbredt synspunkt er at kirken var lite interessert i at medisinen skulle utvikles, siden sykdom var Guds straff og helbredelse et spørsmål om nåde etter tilstrekkelig mange bønner, eller i pleie kontakten med relikvier. Men fullt så enkelt var det ikke. Kritikken av pavedømmet og sensuren er automatisert og tar for gitt at forholdet mellom paver og universitetets medisinere var fiendtlig og preget av medisinernes selvsensur».
Men også Stueland er fanget av gamle reflekser. Slik historikeren Gary B. Ferngren viser i Medicine and Health Care in Early Christianity (2016) var kristne verken før eller i middelalderen motstandere av sykehus eller antikkens medisinske kunnskap, men utviklet i tillegg en særpreget etikk rundt omsorg, nestekjærlighet og institusjonell pleie. Dette omfattet også noe helt nytt: Gratis hospitaler for fattige.
Dessverre finner vi likevel fortsatt påstanden om kirkens motstand mot leger og medisin ikke bare i populærvitenskap, men læremidler og fagbøker. Antagelig bygger mye av tanken om at pavene hindret vitenskap slik Stueland forklarer på «en feilslutning som går slik: Det som senere skulle oppdages … ble undertrykket slik at det ikke ble oppdaget!»
Pavens leger underviste i disseksjon
Dermed bør det ikke overraske at Stueland i stedet for å vise til forbud eller andre former for restriksjoner, understreker at flere av pavens leger «var kjent for utstrakt undervisning i disseksjon. En av de mer berømte, Guy de Chauliac [1300-68], som var livlege for flere paver (Clemens VI og hans etterfølgere), ble i sin tid kjent som en talsmann for synspunktet at ingen lege ville kunne bli en god kirurg uten å få praktisk undervisning i anatomi, dvs. disseksjoner» (side 22).
Dermed stemmer det heller ikke at Vesalius måtte grave i skjul på kirkegården for å finne kropper å dissekere. Det var ikke uvanlig at avdødes slektninger vegret seg for å la sine kjære skjæres opp etter døden. Dermed slet amatører og kunstnere som Leonardo da Vinci med å finne lik i dagslys, mens medisinprofessoren Vesalius som sine forgjengere ved universitetet i Padoa fikk tilgang til henrettede forbrytere og uidentifiserte eller uavhentede døde.
Det kunne i perioder være få kropper å dissekere, men ikke noe forbud som prinsipp.
Men foregikk det også gravplyndring?
Ja, det hendte det at også medisinstudenter eller leger skaffet ekstra kropper ulovlig, når tilgangen var begrenset. Også Vesalius kan i sin studietid i Paris ha hentet knokler fra kirkegårder for å studere skjeletter. Det var imidlertid ikke fordi kirken hadde forbudt anatomi som sådan, men fordi det var mangel på undervisningsmateriale.
Hva med kirken?
Det finnes ikke noe generelt kirkelig forbud mot medisinsk disseksjon i Vesalius’ tid. Tvert imot foregikk anatomisk undervisning ved universiteter i områder under pavens myndighet, som i Universitetet i Bologna. Et stort bilde av en konflikt mellom kirke og medisin er konstruert i ettertid, basert på myter og misforståelser, tildels også overivrig polemikk spesielt på 1800-tallet.
Disseksjoner siden 1200-tallet
I Europa er det dokumentert disseksjoner i Salerno fra 1235. Mondino av Luzzu skrev lærebok og utførte disseksjoner i Bologna fra i hvert fall 1315. At man gjorde få fremskritt, skyldtes stor respekt for fortidens mestre og små muligheter til å reprodusere tegninger før boktrykkerkunsten. Man beundret antikkens store medsiner Galenos’ (ca. 129-200) kunnskap beskrevet i hans hele 147 verker, og lot være å korrigere lærebøker. Egne funn var unntak – hver gang.
Galenos var for flink
Utfordringen var ikke bare at datidens leger var godtroende. Slik Undenberg skriver i Medisinens historie (2018) var Galenos så grundig, omfattende og overbevisende at det skulle svært mye til å motsi ham.
«De medisinske teoriene til Galenos var konsistente og logiske; han var en dyktig og overbevisende pedagog. Han knyttet sin tids viten sammen i et overgripende bilde av hvordan kroppen fungerte, noe som åpnet for å forklare det meste. Dermed skulle det ta mer enn tusen år før han ble motsagt.
En ytterligere forklaring på hvorfor Galenos fikk beholde sin autoritet så lenge, kan være at hans kliniske beskrivelser også var svært pedagogiske» (side 62).
Han ble ikke mer utfordret av at det ofte var assistenter som utførte disseksjonene, bak et forheng. Foreleseren så dermed ikke selv så nøye på kroppene og hadde få incentiver for å endre faglitteraturen.
Kilder viser støtte, ikke forbud
Underberg understreker også at paven i 1482 skrev «paven «til det tyske universitetet i Tübingen at han ikke hadde noe imot disseksjoner, forutsatt at de brukte henrettede forbrytere, og at vedkommende fikk en ordentlig begravelse så snart som mulig. Men undersøkelser av den døde menneskekroppen var utført langt tidligere» (side 97-98).
Vi har kort sagt ingen kilde til noe forbud fra kirken. Moderne medisinhistorikere avviser dermed påstanden. I stedet er grunnen til at anatomien kunen være feil hos Galenos at andre at var den gresk-romerske verden, og senere den arabiske, som forbød disseksjoner av mennesker og med få unntak brukte dyr.
Vesalius revolusjonerte fagmedisinen
Det er ingen tvil om at Vesalius var banebrytende. Han revolusjonerte anatomistudiet takket være boktrykkerkunsten og ikke minst ved å knytte til seg en dyktig tegner, etter alt å dømme Johannes Stephan von Calcar (1499–1546) som arbeidet hos Tizian og Rafael.
For nå kunne tegninger trykkes helt nøyaktig i store opplag og studeres grundig, fremfor å være noe som amatører kopierte for hånd i stadig nye avskrifter av avskrifter. Dermed ble syvbindsverket De humani corporis fabrica (Om oppbygningen av den menneskelige kropp) som kom ut i 1543 på mange måter en åpenbaring.
Vesalius døde til sjøs under en pilgrimstur, uten å være forfulgt av kirken. At den tysk-romerske keiser Karl 5. og senere sønnen Filip 2 ansatte ham som lege i den spanske inkvisisjonens hjemland, antyder tvert imot liten fare for forfølgelse.
Litteratur
Ferngren, G.B.: Medicine and Health Care in Early Christianity , John Hopkins University Press, 2009
Lærum, O.D. og og Mundal,E.: «Obduksjonar og gransking av lik i den norrøne kulturen» i «Kampen for livet», Mundal, E., Aavitsland, K.B., Lærum, O.D., Scandinavian Academic Press, 2025
Moum, T., Heum, T., Teige, O,. og Martinsen, K.D.:, Alle tiders historie Vg3, Cappelen Damm, 2014
Stueland, E.: Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie, Forlaget Oktober, 2016.
Undenberg, N.: Medisinens historie: Lidelse og helbredelse, Dreyers forlag, 2018