Forestillingen er kjent fra mange leksika og forsterkes i media hver høst: Halloween er en førkristen fest fra Irland, Samhain, selv om kirken senere kledde den ut som allehelgensaften, All Hallows Eve.
Imidlertid er dette en moderne myte. For koblingen mellom Samhain og Halloween er uten støtte i førkristne kilder. Den dukker først opp hos en i overkant kreativ katolsk prest og historiker, Geoffrey Keating som i 1634 koblet allehelgen til hedenske ritualer. Han fikk enorm innflytelse, men slik forskeren Ronald Hutton sier i Stations of the Sun: A History of the Ritual Year in Britain (Oxford, 1996), er han “helt uten troverdighet».
Ideen om Samhain
Keating påvirket likevel populærkulturen og de som forsket på folkeminner, folkloristene, på 1800-tallet. Dette ble også fanget opp av protestantiske predikanter i deres angrep på den katolske kirken som de så som egentlig noe hedensk. Forestillingen om førkristne røtter ble dermed ytterligere forsterket i konspirasjonsklassikeren The Two Babylons fra 1853, skrevet av frikirkepastoren Alexander Hislop (1807-65).
Slike tanker ser vi også hos innflytelsesrike forskere som James Frazer som i The Golden Bough (1890) populariserte ideen om at Samhain som en hedensk «dødsfest», men ingen konkrete kilder fra middelalderen kobler Halloween og keltiske tradisjoner.
Myten om dato for feiringen
Linjene må i stedet føres til den tidlige kirken. Allerede på 100-tallet innførte kristne i Romerriket en minnedag for døde helter – martyrer – som omtalt i Polykarps martyrium. Dagen ble feiret på ulike tidspunkter, ofte knyttet til lokale helgentradisjoner.
Når pave Gregor III på 700-tallet bestemte at allehelgensdag skulle feires 1. november, var ikke motivet å kuppe en keltisk fest. En angivelig sterk festtradisjon langt nord var ikke så viktig at paven måtte gripe inn i Middelhavsområdet.
Slik Ronald Hutton understreker i Stations Of The Sun, feiret tvert imot kirken i Irland den gang allehelgensdag på en annen dato, 20. april. Det gjør tanken om at paven langt syd i Roma – i motsetning til kirken i Irland – skulle tilpasse seg Samhain, meningsløs. I realiteten fikk Gregors beslutning virkning motsatt vei, fra sør til nord. Irene måtte endre sin allehelgensdag til 1. november.
Slik Hutton understreker er det «nonsens at novemberdatoen skyldes keltisk påvirkning».
En annen grunn til at han sier det, kan overraske enda mer. For det er også en moderne myte at det var en fast Samhain-feiring 31. oktober eller 1. november, slik Hutton etter granskning av kildene forklarer i The Celtic New Year and Feast of the Dead (Folklore 135, 2024).
Koblingen til en keltisk fest
Middelalderens mange skildringer av antikkens og senere tiders martyrer, mangler ikke groteske og blodige elementer, enten de ble knivstukket, halshugd, gjennomboret av piler, torturert eller drept på andre måter.
Det er ikke vanskelig å se likheter med horrorstilen i dagens Halloween-tablåer, som på bildet til høyre.
At tanken om koblingen til en keltisk fest likevel er blitt populær, skyldes nettopp 1800-tallets mytologisering som på så mange måter også fikk innpass i nyere religiøse retninger som «gammel tradisjon».
For i kjølvannet av romantikken tidlig i århundret vokste interessen for urfolkskulturer, folketro og det mystiske.
Nasjonalister og folkeminneforskere (særlig i Irland og Skottland) ønsket å gjenvinne det de dengang så som en keltisk identitet, og koblet gamle høytider som Samhain til moderne feiringer. Disse forbindelsene var imidlertid hypotetiske eller symbolske, ikke basert på historiske kilder.
Halloween som noe førkristent?
Et argument som fortsatt brukes for at Halloween likevel er noe førkristent, er troen på at denne dagen er skillet mellom den synlige og usynlige verden, mellom livet og døden, tynnere enn ellers. Men dette er verken opplagt førkristent eller forbeholdt Halloween. Det er tilsvarende folkelige tradisjoner for blant annet Lussinatt, Sankthans, vårjevndøgn og høstjevndøgn.
Den klassiske kristne markeringen av allehelgensdag 1. november og allesjelersdag 2. november, er nettopp knyttet til den andre siden, til etterlivet – til alle som er gått bort.
Det skal godt gjøres ikke å oppleve et tynnere skille denne dagen.
Men hvor kristent er dagens knask og kostymer? Det er lett å tenke at hvis noe ikke direkte kan spores til Bibelen, kan det ikke være kristent. Et slikt perspektiv lå bak puritanernes klassiske motstand mot alt fra julefeiring til utsmykkede kirkebygg.
Men også kristne tradisjoner kan utvikle seg over tid, med lokale farger og fasonger. Dermed kan vi finne røtter til kostymer og knep, lys og lykter, gresskar og godteri, i et kristent bakteppe eller vel så ofte mer kommersielle påfunn, ofte fra etter andre verdenskrig.
Å gå fra dør til dør
Fremfor førkristne røtter, er det nok mer å hente i tradisjoner for at kristne skulle gi gaver når fattige skjult bak masker gikk fra dør til dør. Noen steder ble det en skikk å true med skade om man ikke fikk noe, andre steder et muntert spill der de som åpnet døren lot som de ikke kjente folk igjen.
Etter hvert ble det også en tradisjon for å ha med lykter av neper formet som ansikter, senere gresskar. I det hele tatt er mange tradisjoner vevd sammen av innvandrere til USA over generasjoner.
Myten om opphavet
På så mange måter er det en myte at Halloween stammer fra en førkristen fest, noe okkult og skummelt. Vi får likevel håpe at ingen går i motsatt grøft og gjør den til noe eksklusivt for kristne. For halloween og allehelgensdag er blitt en tid der stadig flere, også i Norge, tenner lys for avdøde slektninger.
Dette gir grunn til ettertanke, også om mer enn moderne myter.
Litteratur:
Ronald Hutton: Stations of the Sun: A History of the Ritual Year in Britain (Oxford, 1996)
Ronald Hutton: The Celtic New Year and Feast of the Dead (Folklore 135, 2024).
Stefan Moser: «Kein ‘Trick or Treat’ bei Salzburgs Kelten«, 29 October 2010 («Die Kelten haben gar nichts mit Halloween zu tun», entkräftet Stefan Moser, Direktor des Keltenmuseums Hallein, einen weit verbreiteten Mythos. Moser sieht die Ursprünge von Halloween insgesamt in einem christlichen Brauch, nicht in einem keltischen».
Hugh O’Donnell & Malcolm Foley: Treat or Trick? Halloween in a Globalising World. Cambridge Scholars Publishing, 18 December 2008, side 91–92. («It is the medieval Christian festivals of All Saints’ and All Souls’ that provide our firmest foundation for Halloween. From emphasizing dead souls (both good and evil), to decorating skeletons, lighting candles for processions, building bonfires to ward off evil spirits, organizing community feasts, and even encouraging carnival practices like costumes, the medieval and early modern traditions of «Hallowtide» fit well with our modern holiday. So what does this all mean? It means that when we celebrate Halloween, we are definitely participating in a tradition with deep historical roots. But, while those roots are firmly situated in the medieval Christian past, their historical connection to «paganism» is rather more tenuous
«)
Tim O`Neill: Is Halloween Pagan, History for Atheists, October 17th, 2021