Vi har ingen «før»- eller «etter»-dato for opplysningstiden i Danmark-Norge. Ikke engang tiåret er lett å avgjøre med så mange måter å forstå selv ordet opplysning. Det hjelper ikke at så mange ser sin egen tid som spesielt opplyst, enten vi er ved universiteter på 1100-tallet eller i dagens debatter.
Selv om det av flere grunner er vanlig å løfte frem andre halvdel av 1700-tallet, er det rystelser, lag og lys i århundret før.
Slottspresten var den første geolog
I 1657 publiserer Mikkel Pedersøn Escholt (1600-69) Geologia Norvegica om norsk natur og berggrunn. Dette er den første «avhandling av naturvitenskapelig karakter som ble trykket i Norge» og som tar i bruk ordet geologi «med noenlunde samme betydning som i dag» (Roos og Tønnesson, side 39).
Vi snakker ikke om en radikal barrikadestormer, men om slottspresten på Akershus festning. Han er ikke vitenskapsmann i moderne forstand, men viderfører en klassisk tradisjon om at en verden som er skapt av Gud må være ordnet rasjonalt.
Dermed er den også forståelig for mennesket skapt i Guds bilde, den kan beskrives og forklares. Selv om Gud fortsatt kan være aktiv i f.eks. jordskjelv, er det mulig og viktig å forstå normale prosesser i naturen.
Biskopen som forklarte fossiler
Det tar ikke mange år før vi finner vi en forsker som satte langt flere og større spor etter seg. Niels Stensen 1638–1686), kalt Steno, var en pioner innen anatomi og geologi. Han innførte ikke bare nye begreper, men la grunnlaget for flere fagfelt.
Stensen gjorde en rekke anatomiske oppdagelser, ikke minst hjertets oppbygning og skrev en rekke avhandlinger om alt fra tårekjertler til muskler. Han viste at fossiler var levninger av dyr fra tidligere tider og grunnla læren om den lagmessige oppbygningen i bergarter, stratifikasjon. Gjennom dette bidro han til en ny forståelse av jordens historie – og hvordan mer systematisk finne bergarters alder.
Og igjen møter vi en som ikke så noe skarpt skille mellom tro og vitenskap. For Steno reiste til Roma der han ble katolsk biskop.
Samtidig er det andre forskjeller mellom Escholt og Steno. Mens førstenevnte var opptatt av å dele klassisk kunnskap han i stor grad hadde fra andre tekster, gjorde sistnevnte systematiske observasjoner og formulerte lover om lagdeling og tid. Han bryter med eldre forklaringer som ikke stemmer med hva han selv kan observere.
Politimesteren ser lyset
Det vi ser er ikke et sprang fra mørke til lys, men en gradvis overgang fra prinsipiell tenkning om orden til måling av den. Vi ser det enda tydeligere med multitalentet Ole Rømer (1644-1710). Selv om han både var politimester, borgermester, professor i matematikk og oppfant de første gatelysene i København, var det først og fremst som astronom og fysiker han gjorde banebrytende arbeid.
For i 1676 gjør han en oppdagelse som endrer vårt bilde av universet. Rømer viser at lys ikke går uendelig fort, altså bare er «av» eller «på». Det har en hastighet, og den kan måles.
Hans teleskop er ikke godt nok til å se at Jupiters måne Io har vulkaner som på bildet til høyre. Men da han skulle observere hvordan denne månen ble formørket i skyggen av planeten, oppdaget han at tiden mellom hver formørkelse var lenger når jorden beveget seg bort fra Jupiter og kortere når jorden beveget seg nærmere.
Forklaringen var like enkel som radikal: Lyset bruker tid på å nå jorden.
Rømer arbeider i Danmark-Norge der det såkalt opplyste eneveldet var innført i 1660. Kongen styrer «av Guds nåde» og staten ser seg som en kunnskapsstat.
For nå får kartlegging og naturstudier politisk betydning. For å styre bedre, må man holde seg til det beste av kunnskap. Med stadig flere muligheter, nye fagfelt og oppdagelser, spytter fyrstene i kassa.
Hvem vil bli akterutseilt av nabolandet?
Kunnskap gir makt
Det nye er ikke at man først nå tenker rasjonelt, men at man får nye og bedre verktøy til å måle verden, og offentlige stillinger og institusjoner der slike målinger gjøres systematisk.
I litt vid forstand kan dette kalles en opplysningstid, i betydningen en større søken etter kunnskap om naturen. Selv om det hadde vært en kirkelig tradisjon helt fra antikken å støtte observasjoner, kunnskap og utdannelse økte boktrykkerkunst og nye vitenskapelige instrumenter som teleskoper og stadig mer muligheten for nye oppdagelser som kunne deles raskere med flere.
Dette skaper en helt annen interesse for observasjoner og beregninger. Rømer skriver ikke litt abstrakt om frihet eller fornuft som idealer. Han måler, forsker og forklarer.
Her ligger noe av det mest interessante ved perioden. Rømer er ikke en opprører, men en embetsmann. Hans arbeid blir mulig fordi staten støtter et lærdomsmiljø. Kongen ønsker bedre administrasjon, mer effektivt jordbruk og bedre utdanning. Opplysning er ikke bare en idé, men et styringsprosjekt.
Biskoper i bresjen
I Norge kommer ikke naturvitenskap og ny kunnskap ved opprør mot stat eller kirke, men innenfor dem. På mange måter er det biskoper og prester som går i bresjen som formidlere av opplysning.
I neste århundre skriver biskopen i Bergen, Erik Pontoppidan (1698-1764), et bredt anlagt verk om Norges naturhistorie, fra vann og vekster til metaller og mineraler. Nidarosbiskopen Johan Ernst Gunnerus (1718-73) er med og grunnlegger Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han formaner sine prester om å formidle vitenskap til alles beste på et språk folk forstår og skriver selv flere titalls vitenskapelige artikler.
Rømer, Steno og Gunnerus representerer en tradisjon der tro og vitenskap henger sammen og kan stimulere til mer og bedre forskning. At de i dag er lite kjente, sier nok langt mer om oss enn om deres betydning.
Litteratur og kilder
Erik Pontoppidan: Forsøg paa Norges Naturlige Historie, Forestillende Dette Kongeriges Luft, Grund, Fjelde, Vande, Væxter, Metaller, Mineraler, Steen-Arter, Dyr, Fugle, Fiske og omsider Indbyggernes Naturell, samt Sædvaner og Levemaade, 2 bd., København 1752–1753 (faksimileutgåve Norges naturlige historie 1752–1753, Oslo 1977)
LIse Camilla Ruud, Metrethe Roos og Jørn Hurum: Geologica Norvegica. Geologisk kunnskapsformidling i Norge på 1600-tallet, i Merthe Roos og Johan Tønneson (red.): Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer, Cappelen Damm Akademisk, 2017