Det krevde ikke loddtrekning for å gi Bolette Gjør audiens hos Norges nye dronning Maud i 1906. Det var et uttrykk for hvem som faktisk bar kvinneorganiseringen i Norge ved starten av det 20. århundre.
Et nytt kongehus ærer kvinnebevegelsen
Slik Bolette selv forklarer er hun representant for «Kvindemissionen». Hun oppfattes som så viktig at hun blir mottatt på slottet ved to anledninger dette året.
Audienser var riktignok en del av hoffets rutine, men 1906 er ikke et rutineår. Det nye kongehuset skal forankre seg i samfunnet, ved mottagelser og reiser. Ikke alle er like planlagte som sommerens kroningsferd til og fra Nidarosdomen.
Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling.
Når kong Haakons farfar dør i januar og hans eldre bror overtar den danske tronen, må kongefamilien tilbringe mange dager i København.
Spørsmålet er likevel ikke om Bolette Gjør kunne bli invitert, men hvorfor hun måtte bli det.
Den mest betydelige kvinnebevegelsen
Svaret ligger i betydningen.
På denne tiden hadde Norske kvinners totalavholdsselskap 49 foreninger, Kvinnesaksbevegelsen 10 foreninger og 40 stemmerettsforeninger, og Norske Kvinners Sanitetsforening rundt 50 lokalforeninger.
Dette handler ikke om gradsforskjeller, men om mange størrelsesordener. Misjonsbevegelsen samlet flere kvinneforeninger enn alle de andre til sammen, mange titalls ganger flere. Den representerte titusener av kvinner, et landsomfattende nettverk. Det var en organisasjonskraft ingen andre miljøer kunne matche.
Historien vi glemte
Når kongehuset i sitt første år vendte seg mot samfunnet, var det derfor én kvinnebevegelse det ikke gikk an å komme utenom. At en representant for bevegelsen fikk adgang til hoffet – flere ganger – sier noe som senere fortellinger ofte har glemt: At det var i misjonsbevegelsen kvinnelig organisasjonsliv i Norge først og fremst vokste frem.
I dag fremstår dette nesten som et paradoks. De miljøene som samlet flest kvinner, utviklet mest ledelseserfaring og i praksis åpnet døren til offentligheten, er samtidig de som i minst grad har fått plass i historien om kvinnefrigjøring. Audiensen hos dronningen står derfor ikke bare som en anekdote, men som et stille korrektiv.
Overfor dronning Maud gir Bolette Gjør på mange måter et ansikt til tusener av norske kvinneforeninger med globalt engasjementet for å hjelpe kvinner i Afrika og Asia. Hun representerte et engasjementet der kvinner fikk nye arbeidsformer, åndelig og sekulær ledererfaring, og lærte å opptre på en offentlig arena som var dominert av menn. Hun åpnet for at stadig flere kvinner kunne arbeide også utenlands med barmhjertighetsyrker som ikke minst diakoni, som lærerinner og sykepleiere.
Plass i offentligheten
Slik Kristin Tjelle Fjelde skriver, var dette ikke et oppgjør med tradisjonelle kvinneroller, men en hjelp i hverdagen med sikte mot bedre samfunn over tid.
Målet var «å opplyse kvinner i deres hjemlige omgivelser og tilby lindring for fysiske plager, praktisk huslig opplæring, teoretisk utdanning og en generell oppvurdering av deres menneskeverd og samfunnsposisjon»
Dette berører likevel et interessant poeng i skole og historieskrivning. Slik Fjelde forklarer overså mye historieskrivning lenge kvinners rolle i en slags misforstått «kjønnsblindhet», mens det fortsatt er en tendens til «religionsblindhet» og tildels svartmaling (side 71-72).
Dermed har det lenge vært nærmest «forutsatt at kvinner i religiøse sammenhenger har levd i patriarkalske og undertrykkende systemer og hatt lite handlingsrom» (Fjelde, side 72). Forskningen de seneste tiårene har heldigvis vist noe annet: Det var nettopp «på den religiøse arena, og da i særskilt grad i misjonsbevegelsen, at norske kvinner først fant en plass i offentligheten».
Så stor plass at Bolette Gjør ble invitert til audiens på slottet to ganger i kroningsåret 1906.
Litteratur
Fjelde Tjelle, Kristin: Kvinnemisjonen i Dørum, Knut: Politikk, profesjon og vekkelse – Kvinner i Norge på 1800-og 1900-tallet, Fagbokforlaget 2019
(Fremhevet bilde: Slottet 1906, public domain)