Er julenissen – altså selveste Santa Claus – slik vi kjenner ham basert på en Coca Cola-reklame?
Vi finner denne myten også på universitetsnivå som da religionshistorikeren Roald E. Kristiansen for noen år siden hevdet at «Coca Cola har som mye annen populærkultur bidratt til å forme vårt bilde av nissen».
At Kristiansen ikke har julen som spesialfelt er lett å mistenke når han også formidler andre myter, som at julen stammer fra den romerske Saturnaliafeiringen og at kirken først på 300-tallet begynte å feire Jesus 25.12.
I det minste får han støtte fra Coca Cola:
«Den Julenissen som vi alle kjenner og elsker — den store, koselige mannen i rød drakt med hvitt skjegg — så ikke alltid slik ut. Faktisk er mange overrasket over å høre at før 1931, ble julenissen fremstilt som alt fra en høy, tynn mann til en spøkelsesaktig alv. Han har vært kledd biskopkappe og jegerdyreskinn«.
Reklameavdelingen treffer bedre når vi videre får høre at røttene finnes hos Nikolaus den hellige, en biskop «som skal ha levd i Tyrkia på 200–300-tallet«.
Det stemmer, om vi ser bort fra at Myra (dagens Demre) da var i Romerriket, og det skulle ta over syv hundre år før tyrkere bosatte seg i området.
Og at den rause Sankt Nikolas som ga alt han eide til de fattige lenge ble minnet med gaveutdeling 6. desember.
Men treffer reklameavdelingen på fremstillingen av julenissen?
La oss se på noen andre bilder. Tegningen til venstre er det ikke vanskelig å dra kjensel på. Det krever imidlertid en tidsreise å tro at den er inspirert av Coca Cola. For selv om det også her er flasker på bordet er reklamen fra et annet selskap som selger leskedrikker: White Rock og fra julen 1923.
Vi får likevel håpe at denne julenissen er åpen for ønskelister med også annet enn drikke til jul.
Men er denne fra nesten 10 år før Coca Cola den eldste illustrasjonen vi har av julenissen slik vi kjenner ham i dag?
Langt i fra.
Slik tegningene under viser, er det er ingen mangel i tiårene før.
Santa Claus er så innarbeidet at han uten videre forklaring er en gjenganger på plakater i krigsårene.
Bakgrunnen er ofte enkel: Å inspirere til å gi soldater julegaver under første verdenskrig.
I 1914 er han lett gjenkjennelig, selv i Japan, som under.
Vi ser nettopp «den store, koselige mannen i rød drakt med hvitt skjegg«, en rund og jovial Santa Claus, lærbelte om livet, store støvler og rød hatt med hvit brem. Han har en sekk full av leker og skal til å legge noen i sokkene som henger på peisen.
Kort sagt vanskelig å se hva mer Coca Cola gjorde som har «bidratt til å forme vårt bilde av nissen».
For denne tegningen fra Japan er 17 år tidligere ute enn første Coca Cola-reklame med Santa Claus.
Når vi kan møte julenissen i Japan i 1914, er det ganske opplagt at vi har å gjøre med en visuell tradisjon som lenge har vært kjent og utbredt i store deler av ihvertfall den vestlige verden.
Så utbredt at han er nesten overalt.
Dermed er Santa Claus allerede ti år tidligere en naturlig del av tegneserien Little Nemos juleepisoder.
Og slik kan vi fortsette, i det minste noen tiår til.
Santa Claus er på forsiden av vittighetsbladet Puck allerede på 1890-tallet. Han mangler ikke hvitt skjegg, er rund og jovial, leende («ho ho»), med belte om livet, sekk og støvler.
Før dette finner vi litt ulike versjoner i dikt, historier og tegninger.
Felles er at de er inspirert av Sankt Nikolas, direkte eller noe løsere, fra gavmildheten til hvordan biskoper tradisjonelt har kledd seg med kapper og lue.
Den som for alvor skapte skikkelsen vi ser for oss, er etter alt å dømme den amerikanske tegneren Thomas Nast (1840-1902).
Hans gavmilde Santa Claus dukker først opp under den amerikanske borgerkrigen i en drakt som ikke mangler stjernene vi kjenner igjen fra flagget, for å hjelpe sultne soldater.
Ti år senere er det lite direkte amerikansk ved klærne.
Men heller ikke dette var hentet fra løse lufta. I 1823, over hundre år før Coca Cola, forteller Clement Clark Moore i diktet A Visit from St. Nicholas (ofte kalt Twas the Night Before Christmas) hvordan Nikolas farer gjennom lufta julenatten, i en slede trukket av åtte reinsdyr.
Beskrivelsen er gjenkjennelig: “Han har hvitt skjegg, er liten og fyldig, kledd i pels med en hollandsk krittpipe plassert i munnviken”.
Men heller ikke dette er første gang vi ser en varm, vennlig, rund og himmelfarende julenisse.
Året før møter vi «gamle Santa Claus med nye glede», Old Santeclaus with Much Delight i et dikt og tegningen til høyre.
Desverre er både forfatteren og tegneren ukjente, men de kobler det hele til vinter og 25.12. i stedet for Sankt Nikolas minnedag 6. desember, for ikke å si gaver, reinsdyr og slede – og at det er en belønning til snille barn.
Vi er likevel fortsatt ikke ved starten her.
Som så mye kan den moderne julenissen føres tilbake til den kanskje mest innflytelsesrike amerikanske forfatteren i første del av 1800-tallet, Washington Irving.
To tiår før han skapte den moderne myten om at man i middelalderen trodde jorden var flat, diktet han videre på fortellingen om Sankt Nikolas. Blant nederlenderne klang navnet noe skarpere når de sa Sinterklaas og det ble ikke mindre skarpt av koble ham til en mørkere figur, assistenten Zwarte Piet, «Svarte Petter».
Irving frigjorde ham fra dette. Han omskrev ham også fra høytidelig biskop til en lystig figur som i stede for å vandre rundt med en asisstent fløy i en slede trukket av reinsdyr mens han strødde gaver ned skorsteinene for å rekke rundt julenatten.
Sagt på en annen måte: Julenissen er enda en av disse juletradisjonene som kobler 1800-tallets kreative påfunn til lange kristne tradisjoner.
