Visste du at det er en myte at man i norrøn tid feiret jul ved vintersolverv, rundt 24. desember?
Ja, de kalte feiringen «jul», men det var en midtvintersfest, et godt stykke etter desember.
Dessverre sies mye feil om dette i og utenfor skolen. Mange av misforståelsene skyldes at det i en nasjonalromantisk tid på 1800-tallet ble vanlig å tenke at fester egentlig var norske, eller ihvertfall norrøne, uten mye utenlandsk inflytelse.
Det var også vanlig å tro at mye innholdet, og flere av formene, hadde overlevd. Med forbehold om enkelte julebord, er det imidlertid vanskelig å se særlige likhetstrekk med dagens julefeiringer. For krigere var juleblotet ingen hyggelig familiefest, men å slåss, skåle og ofre til gudene.
«– Det er åpenbart at det har vært noen ritualer. Om de kastet blod på veggen og eventuelt satte noe blod på i ansiktet på dem som utførte ritualet, det kan man ikke se bort ifra», i følge Jon Vidar Sigurdsson, professor i historie ved Universitetet i Oslo.
Uansett ble ingen store trær båret inn i huset eller pyntet. Dermed gikk heller ingen gikk rundt dem og sang, eller la gaver under dem.
I tillegg har det vært lite kjent at vikingene fulgte en månekalender, og ikke en solkalender med faste datoer som den julianske som vi begynte å få med kristne konger på 900-tallet.
I dag regner meteorologene midtvinter til 15. januar, og på primstaven 12. januar, halvveis mellom første vinterdag og første sommerdag.
Telemark museum via digitaltmuseum.no, museets dokumentasjonsfoto.
Av gode grunner som at en primstav ikke er spesielt myk, har begge disse midtvinterdagene nå fast dato. For vikingene var dette annerledes. I en månekalender er dager og fester bevegelige, akkurat som påsken for oss. Mang fulgte månens bevegelser og ikke solen, noe som var vanskelig nord for polarsirkelen på denne tiden av året.
Dette er inngående analysert av den svenske forskeren Andreas Nordberg. Hans konklusjon er at juleblotet var «første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv». Ser vi på en månekalender, oppdager vi at dette kan være fra midten av januar til starten av februar. Neste midtvinter er 13. januar, og året etter, i 2026, nesten to uker etter det igjen.
I følge Nordberg ser dette slik ut:
Konklusjonen er at
«Den av Snorri uppgivna tidpunkten för den fornnordiska julen vid midvinternatten inföll den 19–21 januari, dvs. just i mitten av perioden för den andra julmånadens fullmåne, vilket gör det sannolikt att det var vid denna fullmåne som den fornnordiska julen firades.»
Kort sagt var det ikke noe juleblot i desember.
Den som skulle endre på det var en av Harald Hårfagres handlekraftige sønner. Vi snakker om Håkon den gode, oppfostret hos kong Adelsten i England. Der opplevde han flotte feiringer hver desember.
De gjorde så stort inntrykk at han tok festen med hjem til Norge.
Litteratur
Andreas Nordberg: Jul, disting och förkyrklig tideräkning – Kalendrar och kalendariska riter i det förkristna Norden, Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur, Uppsala 2006
