NRK markedsfører podkast-serien Burde vært pensum med at «Smarte folk deler kunnskap du gjerne skulle hatt, men aldri får tid til å lese deg opp på. I hver episode får du et dypdykk inn i temaer de selv mener burde vært pensum».
Samtidig er det helt klart at dette ikke er lærebok, men populærvitenskap. Forenklinger er naturlige og viktige, men de må hjelpe til å fortelle den faktiske historien, ikke noe som er i strid med den.
For dessverre treffer ikke alle episodene like godt. Maria Hammerstrøm er en dyktig astrofysiker, men Universet og oss viser at hun og de øvrige programansvarlige ikke er godt nok kjent med vitenskapshistorie. Når åpenbart veldig kunnskapsrike personer videreformidler så mange myter, ser vi hvor inngrodde de er.
Full av historiske myter
Resultatet er en episode full av historiske myter som ikke bør være pensum.
Jeg har spesielt belyst ni av dem under. Ved å bruke litt plass er håpet å bidra til større forståelse av historien og kanskje til en bedre fremtid på vår lille blå flekk av en planet.
Den første myten er at kirken først og fremst likte verdensbildet med jorden i sentrum fordi det passet fint med troen på at Gud skapte jorden som verdens midtpunkt. Det er et «deilig sted å være i midten av alt sammen og tenke at alt dette er skapt bare for oss».
Lyttere vil tro at dette ikke hadde noe med vitenskap å gjøre, men kun var et beleilig grep fra en taktisk kirke.
Imidlertid bryter dette slik astronomihistorikere som Dennis Danielson viser med flere forhold.
Det ene er at kirken var opptatt av å følge naturvitenskap som ikke bare var spekulasjoner, men godt underbygget av observasjoner, logikk eller regnemodeller. Kirken støttet dermed den klassiske modellen, så lenge den hadde bred støtte fra astronomer.
Den andre er at tekster fra antikken, middelalderen og renessansen viser at det slett ikke var en ære å være i sentrum. Jorden hadde lavest verdi fordi den er lengst unna de himmelske områdene.
Jorden var universets avfallsplass. Der fant man alt som var stygt og simpelt.
I tråd med det aristoteliske verdensbildet måtte man utenfor månens bane for å finne det fullkomne. Konsekvensen var at det ga jorden større verdi å løfte den opp til å bli en planet. En av Kopernikus’ støttespillere, matematikeren Rheticus (1514–1574), kunne dermed skrive at «Jordkulen er blitt opphøyet, mens solen har steget ned til universets midtpunkt».
Man oppfattet heller ikke jordkloden som spesielt stor. Tvert imot fulgte kirken og andre også her kjent vitenskap som astronomen Ptolemaios verk Almagest fra 100-tallet. Der fremgikk det at «jorden i forhold til avstanden til fiksstjernene har ingen merkbar størrelse og må behandles som et matematisk punkt» (bok 1, kapittel 5).
Tanken om jorden som bare en liten flekk bortgjemt i verdensrommet er altså den klassiske. Den oppstod ikke med Carl Sagan eller andre i moderne tid.
I antikken og middelalderen gjorde filosofer og teologer et poeng av å løfte dette frem for å gjøre oss mer ydmyke. Samtidig er det vanskelig å finne noen som knyttet fysisk størrelse eller plassering til vår egentlige verdi eller hensikt. Ingen samtidige kilder jeg er kjent med viser at noen så menneskeverdet anfektet hvis jorden ikke lenger var i sentrum.
Den andre myten er at det først er når «vi har lagt den mørke middelalderen bak oss hvor kirken hadde makta» at «nå kommer endelig vitenskapen på banen».
Vitenskapshistorikere gjør ikke lenger denne koblingen. Tvert imot legger mange som Hannam, Holm, Numbers, O’Neill og andre på tvers av livssyn vekt på samspillet mellom kirken og naturfilosofene, både under og etter middelalderen. Slik Grant og Freely viser stod astronomi og naturfilosofi sentralt på universitetene som kirken bygget opp eller støttet fra 1100-tallet.
Man fikk oversatt antikkens tekster og var på jakt etter bedre forklaringer, spesielt for å utvikle og forbedre kirkens kalendere. Dermed ønsket paven å få presentert Kopernikus’ teori mange år før den kom ut i bokform.
Den tredje myten er at Galilei hadde «sett det med sine egne øyne» at jorda ikke er i sentrum av solsystemet.
Ja, som Hammerstrøm nevner kunne Galilei observere at Jupiter hadde måner. Men han kunne ikke se at jorden gikk rundt solen.
Selv om som hun sier det var «første gang vi får se [min uthevelse] at det finnes noe der ute som ikke går i bane rundt jorda», tegnet en kjent astronomisk modell i middelalderen, den capellanske (etter Martianus Capella) fra rundt år 400, planetene Venus og Merkur i bane om solen – som på sin side gikk rundt jorden, slik blant andre Crowe, Christie og Holm forklarer.
Dette var altså ingen ny tanke. Den var godt kjent. Faktisk var den mest aksepterte på Galileis tid Tychos Brahes modell, der alle andre planeter enn jorden er i bane rundt solen.
Når Galilei møtte kritikk, var det også fordi han ikke diskuterte verken denne modellen eller Keplers riktige modell med planetene i ellipsebaner rundt solen.
Galileis observasjoner passet altså flere av de rundt ti modeller som ble diskutert på 15-1600-tallet. Den viste ikke annet enn at en modell der alt gikk i bane om jorden var feil, ikke at en modell der alle planeter gikk rundt solen måtte være rett.
Slik en lærebok på universitetsnivå som Renstrøm & Renstrøm (2020) understreker, var Brahes system på dette området «ekvivalent med det kopernikanske».
Samtidig tydet det man kunne se på at Kopernikus og Galilei tok feil. Hadde de hatt rett, bør vi se at stjernene flyttet seg litt fra vår til høst («stjerneparallakse»), siden jorden i en bane rundt solen da vil være på motsatte sider av banen.
Derfor stemte Brahes modell langt bedre med observasjonene. Den var altså mer empirisk og vitenskapsbasert, mens Galileis modell stred med hva vi kunne se i teleskopene.
Den fjerde myten er at Kopernikus «først rett før han døde lot seg overtale av en kompis til å publisere teorien sin, for det var ikke godt å si hvordan kirken ville ta det. De hadde jo brent folk på bålet før».
Tvert imot var ingen blitt brent for sin naturvitenskap eller stod i fare for det i første halvdel av 1500-tallet. Det er ingen grunn til å være naiv om kirkens maktpolitikk, men den handlet ikke om astronomi før Galilei-saken tilspisset frontene noen generasjoner etter Kopernikus.
Slik Renstrøm & Renstrøm skriver: «Ifølge en seiglivet myte nølte Kopernikus med å utgi verket Revolutionibus (Om himmelsfærens rotasjoner) helt til sitt livs slutt fordi han fryktet at kirken ville dømme ham som kjetter. Myten har ingenting med den virkelige historien å gjøre. Tvert imot var støtte og oppmuntring fra menn i sentrale posisjoner i den katolske kirken avgjørende for at verket utkom. Allerede i 1514 oppfordret pave Leo 10. Kopernikus om å utgi sin nye modell for solas årlige bevegelse fordi den kanskje kunne danne grunnlag for en bedre kalender». Kopernikus nølte likevel og endte med å avslå fordi «han ikke hadde foretatt de nødvendige beregningene».
Det tok nesten 30 år før han var såpass fornøyd at han våget å utgi verket, på sterk oppfordring fra omtalte Rheticus over og boken ble da også dedikert til paven. Hvis Kopernikus fryktet noe, var det andre astronomers kritikk, ikke kirken.
Den femte myten er at Galilei var redd for at paven vil «kaste ham på et bål så både han og ideen hans brenner opp».
Det er ingen ting i kildene som tyder på at Galilei var redd for noe sånt. Det var heller ingen verken før eller siden som ble brent på bålet for sine naturvitenskapelige teorier. Den som av og til nevnes som skal ha blitt det var Bruno i år 1600, men han var mystiker, og ikke matematiker eller astronom og ikke dømt for noen støtte av Kopernikus.
Den sjette myten er at «Paven synes ideen om at sola er i sentrum er absurd». Podcasten blir ikke mer historisk av at det høres ond latter i bakgrunnen.
Når Galileis ide ble betegnet som filosofisk absurd, handlet det om naturfilosofi, eller altså naturvitenskap. Galilei manglet ikke bare bevis, han brukte feil bevis (som at tidevannet beviste at jorden beveget seg) og han klarte ikke å svare på falsifiserende innvendinger rundt «stjerneparallakser». Hans modell var altså vitenskapelig absurd, ut fra det man hadde av empiri.
Den syvende myten er at menneskets «særstilling» avhenger av hvor vi er i universet.
Ja, vi kan finne en tanke om dette hos ateister de seneste generasjonene, men ikke i noen teologi eller andre kilder fra Galileis tid.
Den åttende myten er at naturlover gjør Gud overflødig.
Allerede kirkefedre som Augustin la vekt på at Gud hadde lagt sin makt inn i naturen og kunne handle gjennom den. I middelalderen mente man at Gud normalt handlet ved hjelp av sekundærårsaker, naturprosessene han hadde skapt. Dermed blir det meningsløst å spørre som i podcasten «Hvis alt som skjer i universet følger bestemte lover og regler, trenges egentlig Gud, da?» En på Galileis tid ville stilt seg undrende til spørsmålet og svart «ja, for å opprettholde universet og naturprosessene».
Den niende myten er at dette gjør folk «både forvirret og fortvilet. De vet ikke helt hva de skal tro, i lang tid fremover».
Nei, det er ikke astronomien som utfordrer gudstroen. Det er først og fremst politiske strømninger på 1800-tallet, ofte basert på nettopp myter som over, bibelkritikk og en snever forståelse av evolusjonslæren.
Når mytene sitter så fast hos så mange som formidler naturvitenskap, henger nok mye sammen med at de inngår i en så fascinerende fortelling at få tar seg bryet med å undersøke detaljene. Vi er mange som har vokst opp med den som en nærmest moralsk visjon.
Det er den klassiske metahistorien om veien ut av middelalderens mørke. Før så vi oss og jorden som sentrum av tilværelsen, men nå har vitenskapen vist at vi bare er ørsmå vesener i et enormt univers som ikke er laget for oss. Vi trenger likevel ikke føle at universet er fjernt og fremmed. Ja, nå kan vi leve som vi vil og finne vår egen mening, men egentlig er vi en stor familie, jorden, planetene, stjernene og galaksene. Alt liv er skapt av «stjernestøv», av karbon fra stjernene. Sett fra verdensrommet bor vi på en liten blå prikk, som et mannskap på et romskip, og bør gjøre alt for å sikre vår videre ferd.
Ansvaret det medfølger
Rammefortellingen er så besnærende at den kan formidles uten henvisning til historikere eller samtidskilder. I nyere tid er nok mye en arv fra Carl Sagans bok og TV-serie Kosmos fra 1980-tallet. Eirik Newth bygger på tilsvarende myter i Jakten på sannheten. Hvor stor aksepten for mytene er, ser vi av at boken i 2016 var solgt til 21 land.
Skal man kritisere slike fremstillinger, jobber man i sterk motvind. En nøktern og kildebasert fremstilling høres helt feil ut.
Likevel er det de ansvarlige for programmet som bør sjekke seriøse kilder, spesielt hvis de lager noe som skal være «pensum». Med NRKs mandat og historie følger et stort ansvar for ikke å spre myter. Det blir ikke mindre i en tid der det er så viktig å øve oss i kritisk tenkning, og ikke bare i møte med «fake news».
Kanskje er det spesielt viktig å «sjekke en god historie» når den støtter egne perspektiver, slik filosofen Morten Fastvold understreker i foredraget vist til i litteraturlisten under.
Det er flott å løfte frem en fortelling der vi er blitt til av stjernestøv og reiser sammen på en liten blå planet. Men fortellingen er altså ikke ny. På Galileis tid trodde de fleste på Bibelens fortelling om at vi er skapt av støv. I vitenskapen var det en selvfølge at vi befant oss på en liten flekk i universet. Siden Gud stod bak både støvet og universet, hadde mennesker verdi og livet mening og retning.
Enten vi tror på Gud eller ei, kan vi likevel fortsatt hente næring og ydmykhet fra fortellingen om et felles opphav og en ørliten planet.
Der vi bør gjøre alt for å sikre vår videre ferd.
Litteratur:
Christie, Thony (2010). Galileo’s great bluff and part of the reason why Kuhn is wrong, https://thonyc.wordpress.com/2010/11/12/galileo%E2%80%99s-great-bluff-and-part-of-the-reason-why-kuhn-is-wrong/ på vitenskapshistoriebloggen The Renaissance Mathematicus.
Crowe, Michael J. (2001) Theories of the World – From Antiquity to the Copernican Revolution, Dover Publications.
Danielson, Dennis R. (2001). The great Copernican cliché, Am. J. Phys., Vol. 69, No. 10, October 2001
Danielson, Dennis R. (2003). Copernicus and the Tale of the Pale Blue Dot, http://faculty.arts.ubc.ca/ddaniels/PALEBLUE.RTF
Fastvold, Morten (2015). Humanistiske myter – Kunsten å sjekke en god historie, https://humanist.no/2015/12/humanistiske-myter-kunsten-a-sjekke-en-god-historie/
Finocchiaro, Maurice A. (2005), Retrying Galileo, 1633–1992, University of California Press
Freely, John (2012). Before Galileo. The Birth of Modern Science in Medieval Europe. New York, London, Overlook Duckworth.
Grant, Edward (2008). The Foundations of Modern Science in the Middle Ages. Their Religious, Institutional, and Intellectual Contexts. Cambridge, Cambridge University Press.
Hannam, James (2009). God’s Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. London, Icon Books.
Holm, Sverre (2020). Beviste Galileo Galilei at jorden går rundt solen?. Fagsjekk 30.09.2020
Holm, Sverre (2021). Den innbilte konflikten – om naturvitenskap og Gud. Veritas forlag.
Newth, Eirik (2016). Jakten på sannheten (2. utgave). Gyldendal.
Numbers, Ronald L. (2009). Galileo Goes to Jail. And Other Myths About Science and Religion. Cambridge, Massachusetts og London, Harvard University Press.
O’Neill, Tim (2018). THE GREAT MYTHS 6: COPERNICUS’ DEATHBED PUBLICATION, July 13, 2018, https://historyforatheists.com/2018/07/the-great-myths-6-copernicus-deathbed-publication/
Renstrøm, Redidun & Renstrøm, Therese (2020). Innføring i fysikk, Universitetsforlaget
Sagen, Carl (1983). Kosmos. Universitetsforlaget.
Slagle, Jim (2013). The Myth of Mortification: The Cosmic Insignificance of Humanity and the Rhetoric of “Copernican Revolutions”, Theology and Science, 11:3, 289-303.
Bilde
Takk til Greg Rakozy på Unsplash for fremhevet bilde.
