Det er ingen nyhet at god undervisning kan forstyrres av dårlig populærvitenskap. Selv om det heldigvis går lenger mellom myter i læremidler, henger dessverre mye igjen i populærkulturen.
Som på Netflix, i vikingserien Valhalla laget av Jeb Stuart som oppfølger til populære Vikings. Første sesong ble sluppet i 2022, tredje og siste hadde premiere i juli 2024.
Selvsagt må serier popularisere. Slå sammen hendelser, flytte personer i tid og sted, noen blir skurker, andre helter, etter som det passer manusforfattere. Slikt er lettere å like om du er mer opptatt av gode historier enn god historie.
Likevel skvetter nok flere enn historieinteresserte når serien åpner med å vise vikinger i England rundt år 1000 som rent fredelige innbyggere. De er blitt så mange at engelskmenn har et «vikingproblem», som om spenningene skyldes jobber og jordbruk.
Løsningen er enkel, en massakre.
Muligens mener manusforfatterne dette som kritikk av voldelig motstand mot innvandrere i dag, men man skal ikke være veldig woke for å tenke at det er drøyt å koble innvandrere til vikinger.
Vikinger var ikke fredelige
For vikinger selv gikk ikke av veien for en massakre eller tre, når de igjen begynte å raide England på 980-tallet. De var verken flyktninger eller fredelige. De nølte ikke med spyd og sverd i jakten på sølv og slaver.
Etter forsøket på å stanse dem i slaget ved Maldon i 991 der den senere norske kongen Olav Tryggvasson (968-1000) antagelig hadde en sentral rolle, måtte kong Æthelred (966-1016) betale enorme summer for beskyttelse, danegjeld, over 60 tonn sølv mellom år 991 og 1016.
Vikingene lærte igjen at jo mer de angrep, jo mer sølv kom på bordet. Mens Æthelred ikke akkurat lærte selvbeherskelse. Massakren i 1002 var som slike flest, ille. Når danskekongen Svein Tjugeskjeggs (960-1014) søster Gunnhild var blant de drepte, klarte heller ikke han å beherske seg.
Enten bakgrunnen er hevn eller sølvtørst, blir kampene harde de neste ti årene. Allianser skifter, slik Tore Skeie skriver grundig om i Hvitekrist, første bind i en serie om norske middelalderkonger. Det ender med at Svein vinner den engelsk tronen i 1013. Når han dør kort etter blir Æthelred gjeninnsatt, men sønnen Knut den mektige (995? – 1035) vinner tronen tilbake i 1016 og beholder makten til sin død.
Krakilsk kronologi
Det er altså grunn til å stålsette seg i møte med manus, selv uten sverd og rustning. Flere sagaskrivere enn Snorre fristes til å vri seg i graven når Harald Sigurdsson, den senere kong Harald Hardråde, blir med for å hevne massakren i 1002, 13 år før han blir født. Hans tyve år eldre halvbror i samme ærend, Olav Haraldsson, senere Olav den hellige, minner ikke mye om en 7-åring.
Dermed matcher det at også Knut ser svært så mektig ut, selv om han ennå ikke er i puberteten.
Hadde handlingen foregått på 1020-tallet kunne i det minste alderen vært forståelig på flere, men som engelsk konge hadde Knut da lite behov for å utrenske fastboende vikinger.
Det er velkjent og kan et stykke på vei forsvares at fortellinger inspirert av historie velger dramaturgi på tvers av kildene. At en som er «based on» Håkon Eiriksson Jarl styrer noe som i serien kalles «Kattegat» eller ikke spilles av en trønder, er ikke så farlig. Men det blir fantasy når rollen innehas av en svart kvinne.
Ja, vikinger kunne stamme fra afrikanske trellkvinner, men lignet nok da langt mer på berbere fra Nord-Afrika. Ladejarlene kunne uansett føre trønderske aner bakover i århundrer.
Noen slike friheter er til å leve med, også Snorre diktet iblant litt vel fritt. Dessverre er det verre å forsvare andre vinklinger, særlig når de bygger på og forsterker fordommer og myter.
Religiøse er bra, så lenge de ikke er kristne
Kanskje er det tydeligste en merkelig stor forskjell i fremstillingen av tro. Mens åsatroende synes å ha ærlige overbevisninger, skal det mye til at kristne ikke er drevet av ytre press eller indre ønsker om makt.
Selv om det bedrer seg i sesong to, er tendensen klar: Jo mer du fremstår som kristen, jo verre er du.
Møtet med en berserker som i episode 3 i sesong 1 slåss i vilt raseri, føyer seg inn i mønsteret. Ifølge sagaene er dette hedenske krigere, tilskyndet av trolldom, ikke overraskende forbudt i kristen tid
I Valhalla viser det seg at denne berserken er kristen.
Vi ser tilsvarende når biskopene styres mer av plotkrav enn paven. Dermed organiserer de æresdrap for utroskap, noe som fremstår som hjemlet i kirkens tekster. Vi får til og med høre at dåp ikke vil virke på en som er ond.
Det er fristende å si at hva bakhodet er fullt av, renner manus over av.
Vi møter en fanatisk Olav Haraldsson som avskyr alt hedensk. Slik det heter på Vikings Fandoms bryr han seg bare om makt, er fundamentalist, selvsentrert, forfengelig, farlig og kalkulerende.
Selv om også Knut den mektige er kristen, fremstilles han som klok og innstilt på nåde og kompromisser. Han lover likevel å gjøre den fremfusende Olav til konge over Norge. I virkelighetens verden var de to klare motstandere, og Knut selv ville styre Norge. Når Olav den hellige tapte på Stiklestad, var det dermed for dennes norske vasaller og støttespillere.
Muslimer lærer bort vitenskap
Manusforfatterne tar det heller ikke så nøye at Leif Erikson dukker opp stadig lengre unna Grønland, for ikke å si Vinland. I sesong 2 havner han i østerled sammen med allerede omtalte Harald Sigurdsson.
I Novgorod blir Leif kjent med Mariam fra Aleppo, en kvinne som lager astrolabier, antagelig modellert etter Al-ʻIjliyyah fra midten av 900-tallet. Hun er lynende intelligent, skriver bøker og er en stor representant for muslimsk kunnskap. Dermed kan hun undervise Leif ikke bare i lesning og regning, men astronomiske verktøy som astrolabier som kan «gjøre alt», finne «tiden på dagen, og måle solens, månens og stjernes høyde».
Mens TV-seerne lærer at muslimske kvinner fritt kan reise rundt, studere og undervise.
I sesong 3 ankommer de to norrøne også selveste Bysants, eller mer presist Konstantinopel. Mens Harald trives i keiserens hær, er Leif mer fredelig – og ikke minst vitebegjærlig. I episode 5, sesong 3, kommer han i kontakt med den lærde kartmakeren Calinicus som gjør store øyne over en viking som både snakker gresk og kan bruke noe så arabisk som et astrolabium.
De er ikke alene om å koble dette instrumentet til arabere. Aschehougs Illustrerte Juniorleksikon forteller at «Arabiske sjøfolk fant opp astrolabet, et navigasjonsinstrument de kunne måle solhøyden med» (side 23).
Det er uklart om seriens produsenter er bedre kjent med historien. Slik Mariam forklarte snakker vi altså om en slags visuell kalkulator for relativt enkelt å måle posisjonen til himmellegemer på en gradinndelt skala og finne tid, breddegrad og himmelretning.
Produsentene vet uansett at det ser imponerende ut på TV.
Astrolabier er en gresk oppfinnelse
I realiteten var astrolabier kjent fra den greske antikken lenge før islam. Det er uklart når det ble oppfunnet, men det bysantinske leksikonet Suda fra århundret før historien i Valhalla forteller at Theon av Alexandria (335-405) skrev en avhandling om instrumentet. Lærde kristne som Johannes Philoponus (490-570) og biskop Severus Sebokth (575–667) lente seg tungt på Theon i skrifter om astrolabier. Severus forteller også om astrolabier av messing, noe som understreker at instrumentet tidlig ble laget i metall, slik det Leif holder i hånden, og ikke bare tre.
På 6-700-tallet spredde verktøyet seg fra det gresktalende Østromerriket til det arabiske kulturområdet, antagelig gjennom syriske kristne som oversatte antikke tekster til arabisk. Astrolabier ble etterhvert tatt i bruk i stort omfang for å finne bønnetider og retningen til Mekka, for ikke å si som underlag for horoskoper. På 900-tallet begynte de også for alvor å bli kjent i det latinske Europa.
Sagt på en annen måte hadde det vært underlig om vitebegjærlige gresktalende på 1000-tallet ikke kjente til astrolabier.
Myten om middelalderens flatjordstro i TV-serie fra 2024
Men TV-serien gir seg ikke der. I tillegg til å bomme på psykologi og skikker, forsterker serien større myter.
Calinicus er også karttegner, men skjuler sine kart. På et utested ved siden av en gresk-ortodoks prest nekter han for at et avansert kart er tegnet av ham. Hjemme hos karttegneren spør Leif om hvorfor: «Fordi mye av det du ser her, regnes som vranglære av kirken».
Det kommer frem at han frykter kirken skal oppdage at kartene mangler Edens hage og viser en rund jord. For det hadde vært katastrofalt: «Sannheten kan gjøre mine barn foreldreløse».
Hvorfor produsentene tror at en kartmaker ikke en gang for ordens skyld kunne legge inn Edens hage et eller annet symbolsk sted, selv om han ikke personlig skulle tro noe slik sted fantes, er uklart. Like mye som hvorfor de tror at kirken ville reagert på slike kart.
For i antikken og middelalderen kom kart i flere former og fasonger. I Konstantinopel på på 900- og 1000-tallet forholdt man seg mest til klassiske kart fra antikken, enten direkte eller som beskrevet i ord og tall i Geographia, fra ingen mindre enn Ptolemaios (100-170).
Felles for disse er at Edens hage ikke er nevnt.
Til gjengjeld var jordens form nøye beskrevet. Dermed visste lærde i det latinske Europa, greske Bysants og arabiske kulturområdet godt at jorden var rund.
Når TV-serien lener seg så tungt til myter om kirkens kamp mot kunnskap, videreføres tunge, moderne stereotypier.
Vi ser det samme i en klassisk TV-serie som Alias. I episode 17 av første sesong får vi vite at «pave Alexander VIs sjefsarkitekt», Milo Rambaldi modellert etter Leonardo da Vinci, ble henrettet som kjetter, fordi hans teknologiske tegninger var så avanserte.
Så hva formidles?
Inntrykket i Valhalla blir fort at vi kan takke islam og arabere for å ta vare på antikkens vitenskap. Prester og kristne generelt var bakstreverske, preget av vold og æreskultur, og må læres opp av muslimer eller kjettere, om de skal komme seg ut av mørket.
Valhalla viser hvor dypt dette sitter. Mens konsulenter brukes på våpen og visualiseringer av byer som Konstantinopel, styres fremstillingen av kirken av mørke myter.
Det anbefales likevel ikke å gå berserk.
Fremhevet bilde er et utsnitt av Mappa Mundi-kopien i Bryggens Museum i Bergen, der Eden er den runde øya symbolsk plassert omtrent øverst. Fotograf: Bjørn Are Davidsen
