Læreplanen for Historie (HIS01-03) legger i en overskrift vekt på «Historisk empati, sammenhenger og perspektiver. Målet er at elevene kan «forstå menneskers utfordringer og handlinger i fortiden». Ambisjonene i Læreplanen for Historie og filosofi (HIF01‑03) er like gode: Økt kunnskap og innsikt «handler om å forstå andre mennesker i nåtid og fortid». Ikke minst gjelder dette «hva et meningsfullt og godt liv kan være, og hvordan holdningen til slike spørsmål har variert til ulike tider».
Alle lærere ønsker å følge læreplanene, men får dessverre ikke alltid god nok hjelp av populærvitenskap og læremidler, slik denne gjennomgangen av makt i middelalderen i et læreverk viser.
Det blir ikke enklere når temaet er sex.
Selv fagpersoner som er involvert, synes å slite mellom å være morsomme eller moralistiske. Det er dessverre vanskelig å se forsøk på historisk empati, å forstå mennesker i fortiden, inkludert deres opplevelser av hva som er meningsfulle og gode liv.
Var all sex synd?
I stedet kommer unyanserte påstander som at kirken i tidlig middelalder mente «alle former for seksuell aktivitet er synd» og at «sex generelt ødela både kropp og sinn» som i Anette Skonsengs intervju med historikeren Sigrun Høgetveit Berg i Aftenposten Historie 3/2025.
Med den talende tittelen på forsiden: Sjekkliste før samleie.
Heldigvis for Europa besinnet kirken seg noen hundre år senere og «innrømmet at sex var en nødvendighet», selv om det var «kun innenfor ekteskapet og kun handlet om å få barn».
Selv om deler av dette kan belegges, ender vi i det fordummende, i ufrivillig parodi. En kirke som avviser all seksuell aktivitet, bør forstå konsekvensen: Total avfolkning. Kirken selv ville vært redusert til forlatte kirker.
Dette er ikke akkurat det største beviset på en kirke som søker makt.
Likevel stusser ikke læremidler og populærvitenskap over at kirkens ledelse i århundrer skal ha ment at all sex var synd.
Det er vanskelig å forstå dette løsrevet fra fordommer. Man bare vet at kirken er og blir seksualfiendtlig. Man skiller ikke mellom idealer for noen få og praktisk liv for de fleste. Det forklares ikke betydningen av middelalderens religiøse elite, med sterke idealer for kirken og klostrene, for munker, nonner og prester.
I en urolig folkevandringstid måtte vestromerriket gradvis gi tapt for invasjoner og nye herskere. Grenser brytes, murer faller, vannledninger raseres og biblioteker brenner. Man søker støtte i verdslige og åndelige fellesskap. En ny institusjon vokser frem, klostere, «en usynlig blodgiversentral som pumper ut kunnskap og gir mulighet for trygghet» slik høgskolelektor William Grosås formulerer det i en podcast.
Dette gir nye idealer og forsterker forventninger.
En av de viktigste var bevegelsen stiftet av Benedikt av Nursia som i år 529 etablerte et kloster på Cassinofjellet, Monte Cassino. Her utarbeidet han Benedikts regel for klosterlivet, med stor betydning i hundrevis av år.
Store Norske leksikon forklarer at «Benediktinerordenen betegner seg selv som en skole i kristen livsførsel og legger vekt på det gudstjenstlige liv (opus Dei), eiendomsfellesskap og enkelt levesett, kyskhet og fremfor alt lydighet overfor klosterets abbed som ifølge de troende styrer i Kristi sted, i tillegg til livsvarig tilhørighet til ett og samme kloster (stabilitas loci).
Benedikts regel er streng, men på samme tid human, og tilstrekkelig lite presis til å være tilpasningsdyktig og åpen for ulike fortolkninger».
Og her kommer et viktig poeng: De som ble med i fellesskapet sa ja til et liv med vekt på lydighet, fra gudstjenestefeiring til praktisk arbeid. Mottoet var ora et labora – bønn og arbeid. I en slik sammenheng var sex og ekteskap forstyrrende, noe mange tekster la lite skjul på.
Og noen av klosterlivets idealer ble løftet frem også utenfor klostrene.
Kanskje er det likevel kirkefaderen Augustin (354-430) man tenker på som uttrykk for hva kirken i tidlig middelalder mente om sex. Det er liten tvil om at han så fysisk begjær som avsporing fra det åndelige og dermed kunne føre oss på avveier. Det ble ikke bedre av tanken om at vårt begjær og vår egoisme, det Augustin så som en arvesynd, ble videreført til neste generasjon, nettopp ved forplanting.
Det var imidlertid ikke til hinder for at han også så på skaperverket og ekteskap som noe godt. Han gikk dermed klart ut mot retninger som mente ekteskap var noe ondt, slik vi ser hos gnostikere og manikeere med et negativt syn på vårt «fangenskap» i den fysiske verden. De mest ytterliggående så det å få barn nærmest som en forbrytelse. I stedet for å fange flere sjeler i det materielle, gjaldt det å vende tilbake til det åndelige lys vi hadde glemt vi kom fra.
Augustin tok oppgjør med dette i skriftet De Bono Coniugali, Det Gode Ekteskap, et sterkt og klart forsvar for ekteskap, for seksuell aktivitet i trygge rammer så lenge nytt liv, barnet, er formålet. Kristen tro handlet ikke om å avfolke jorden.
I tredje avsnitt understreker han likevel at ekteskapet ikke bare er godt «fordi barn unnfanges», men også på grunn av fellesskapet. «Ellers ville det ikke lenger bli kalt ekteskap når det handlet om eldre, særlig om de enten hadde mistet sine barn, eller aldri fått noen.»
I stedet for bare å avvise all sex som synd, fremhever Augustin ekteskapet som bra. Vi bør likevel vokte oss for begjæret, noe alle også dengang forstod ikke var spesielt enkelt, enten man var gift eller ei.
Sjekkliste som ikke er sjekket
Men så var det denne sjekklisten. For Aftenposten Historie følger opp med et flytskjema over regler basert på en klassisk bok av James A. Brundage. Slik Aftenposten leser skjemaet, er sex forbudt 275 dager i året (side 62). Siden ekteskap må stadfestes med samleie, er det kun på 90 dager i året det kan inngås.
Vi ser tilsvarende i læreboken Perspektiver, Historie vg2.vg3:
«Det var ikke bare forbudt med sex utenfor ekteskapet. Kirken ville også regulere hvor ofte ektefolk hadde sex med hverandre: aldri sex på høytidsdager, aldri når det er messe morgenen etter, aldri når det er faste osv. Å sette grenser for seksualiteten ser ut til å ha vært viktig, men om folk virkelig fulgte disse reglene er vanskelig å vite» (Perspektiver, side 94).
Ja, det er bra at læreboken vedgår at dette vet vi for lite om. I likhet med Aftenposten gis like fullt et sterkt visuelt inntrykk som vanskelig kan fungere annet enn negativt. I stedet for å presentere flere perspektiver, forsterkes ett. I stedet for å søke å forstå fortiden, fordømmes den.
Ønsker vi å forstå fortiden?
Ja, det er vanskelig å vite om reglene ble fulgt, eller når og hvor de gjaldt. Aftenposten går ikke spesielt inn på dette. Heller ikke læreboken oppmuntrer til kritisk blikk. Elever får ingen hjelp til å forstå fortidens tro på gode liv, håp og lengsler, vilkår og virkelighet, eller om regler kunne hjelpe oss til noe av dette.
Det tas ikke opp til diskusjon om det kan være noe som helst bra med strenge grenser for seksualitet, ikke minst for kvinner når mannlig seksualitet har dominert og satt premisser i så mange kulturer.
Kan slike grenser bygge gode liv? Kan de gjøre samfunn bedre? Handler de kun om å ville plage folk?
Slik Høgetveit Berg sier er det mange grunner til at samfunn har regler for sex og ekteskap: Dette har «fra gammel av i stor grad handlet om arv», altså rett og slett praktiske avklaringer, ofte knyttet til eiendom. Slike perspektiver kan gi hjelp til å komme på innsiden av hvilke behov mennesker før velferdssamfunn.
Så kommer Aftenposten med noe som man i utgangspunktet skulle tro kunne forstås positivt. For kirken krever nå samtykke fra begge parter til ekteskap. Arrangerte ekteskap, tvangsekteskap, stred med kirkens lære. I stedet er fokus at dette skapte problemer: Man slet med å finne … dato for bryllupet.
Nåtidens forventninger og livsholdninger hviler tungt over tekstene.
Brundage møtte ikke uventet kritikk da boken kom. For ingen tekst hadde alle disse reglene. Grunnlaget var heller ikke lovverk eller tekster nødvendigvis ment for folk flest, fremfor munker eller adel.
Brundage innrømmer i boken at «evidensen er usikker», men hevder likevel at «før det tiende århundre hadde munker pålagt Europas gifte befolkning regler for periodisk avhold som gjorde ekteskapet mer seksuelt frustrerende enn sølibatet» (side 174).
Mens i realiteten er det eneste vi vet at «munker … hadde pålagt … regler … som, hvis de ble fulgt, kunne ha gjort…». Brundages sjekkliste og sterke påstander ser altså ut til å renne ut i sand.
Resultatet er at det sitter lite substansielt igjen. Brundages bastante konklusjon savner rett og slett dekning.
Regelbrudd og botsbøker
Men selv om bruken og målgruppen er usikker, er formålet klart. Dette er fra botsbøker ment til skriftemål. Katolske elever som leser læreboken i dag vil vite at man ikke dømmes til fengsel etter å ha skriftet, men forventes å utføre botshandlinger som bønn, faste, almisser («bøter») og så videre, avhengig av alvoret. Det samme gjelder moderne botsbøker – skriftespeil og lignende – der f.eks. budet «du skal ikke stjele» eksemplifiseres ved å spørre om jeg har levert tilbake lånte ting, ikke brukt arbeidstiden fullt ut, misbrukt sykemeldinger og så videre.
Uten at det nødvendigvis oppfattes som en tung bør å måtte be noen bønner eller levere tilbake en bok jeg har lånt.
Et personlig ansvar
Uansett endret slike botsbøker på mange måter hele tenkesettet. Fremfor å være motivert av ættens ære, ble det lagst stadig mer vekt på samvittigheten. På personlig ansvar, bekjennelse og gleden over tilgivelse og å kunne legge det hele bak seg.
Idealet var ikke lenger å gjenopprette ættens tapte ære med i verste fall blodhevn, men å gjøre opp for seg, i kjærlighet til sin neste – også utenfor ætten.
Det er uklart hva Brundage flytskjema kan brukes til. Muligens er det en akademikers litt uhøytidelige moro etter å ha strevet seg gjennom en god bunke botsbøker, særlig fra mellom det sjette og niende århundre. Det hører med at slike bøker hadde varierende utbredelse og ofte var laget av lokale prester uten samråd med andre. De kunne også møte skarp kritikk. Kirken fordømte en rekke slike bøker på Paris-konsilet i 829, lenge før noen kristning av Norge var fullført.
Regler om sex
Det er ingen tvil om at det var regler om sex og samliv i norsk middelalder. Man skulle ikke ha sex på helligdager og i fastetider.
Bakteppet var nok likevel ikke et ønske om å gjøre livet vanskelig eller underkue folk flest. Ingen fikk noe sengepoliti på dørene. Man fulgte ikke opp med rettsapparatet, men skriftestol.
Noe handlet om å fremme spiritualitet ved bønn, avholdenhet og refleksjon på annerledesdager. De som kom til skrifte, fikk være anonyme. Prestene hadde taushetsplikt. Tilgivelse ble gitt. Botshandlingene trengte ikke være mange eller tunge.
Selv om det avgjort var regler om avhold under menstruasjon, amming, graviditet, viktige høytider og fastedager, innebar dette til dels mye overlapp. Skal vi først søke å forstå fortidens mennesker, kan vi spørre om noe kan ha vært opplevd som en befrielse for kvinner. For på mange måter var mye snudd på hodet, i motsetning til samfunn der tildels brutal og ikke akkurat avholdende mannlig seksualitet la premissene.
Enten vi snakker om romere slik historikeren Tom Holland understreker, eller vikingtiden, hadde kvinner nå svært så legitime unnskyldninger for å vente med sex.
Selv ikke de ivrigste botsbøkene dekket mange dager hver uke. Likevel forsterker sjekklister og flytskjema ikke bare inntrykket av kirkens totalitære rolle, men at gir inntrykk av den mislikte sex så mye at det var forbudt det meste av året.
Det er ikke lett å se noe som kan gi et mørkere bilde av middelalderen og kirken, enten man ønsker å følge læreplaner eller selge blader.
Litteratur
Cokeley, M. K. Shame, Lust, and the Human Body after the Fall: A Comparison of St. Augustine and Pope John Paul II, Nova et Vetera, Fall 2004 (Vol. 2, No. 2) https://stpaulcenter.com/02-nv-2-2-cokeley/
James A. Brundages Law, sex and Christian society in medieval Europe (1990)
Tom Holland: Historian Tom Holland on How the Gospel Changed Everything. Part 1: Sex and Power
John Paul II: Man and Woman He Created Them: A Theology of the Body. Pauline Books & Media, 2006.
Madsen, P.A., Roaldset, H., Hansen, A.B., Sæter E. (2021). Perspektiver, Historie vg2.vg3. Gyldendal, med støttevideoen Omvendt undervisning om europeisk middelalder.
Anette Skonseng: De forbudte nettene. Aftenposten Historie, 3/2025.
Stefánsson, M. (1992) Seksualitet og synd i middelalderen, fra I Liv og helse i middelalderen. Onsdagskvelder i Bryggens Museum VI, redigert av I. Øye, s. 49-60. Vol. 6. Bryggen Museum, Bergen.
