Hvordan ble Norge kristnet? Spør man folk flest, er svaret ofte kort: «Med sverd!»
Spør man historikere, blir svaret gjerne langt mer sammensatt.
Den seneste fagboken om temaet er Jón Vidar Sigurdssons «Kristninga i Norden 750-1200». Han presenterer tre modeller:
- Modell I: Ovenfra – Mest ytre påvirkning, aktivt påtrykk. Enkeltpersoner og lokalsamfunn blir kristnet ved allianser og bånd til fyrster i eget og andre land. Dåp eller primsigning blir et tegn på lojalitet for de som vil drive handel med eller være leiesoldater for europeiske makthavere. Mens norrøn religion i stor grad bygger på lokal høvdingmakt, legitimerer den kristne modellen sterkere en felles konge som styrer sentralt.
- Modell II: Organisk – Mest intern og lokal utvikling, «grasrota». Kristen tro vokser gradvis frem i bygdene ved at enkeltpersoner og grupper blir overbeviste, i starten mest langs kysten. De opplever mer plausible svar på spørsmål stadig flere finner relevante og viktige (Jørgensen, 1995).
- Modell III: Organisk og ovenfra – Både ytre påvirkning og intern utvikling. Lang kontakt med Europa baner vei ved at enkeltpersoner og lokalsamfunn blir kristne. Fra andre halvdel av 900-tallet skjer dette i samspill med konger som ønsker å innføre et sentralstyrt kongedømme etter europeisk mønster.
Verken skriftlige eller arkeologiske kilder gir endelige svar på hvilken modell som er best. De beskriver også mekanismer som kan ha virket samtidig, med ulik styrke i forskjellige områder og perioder. Det er likevel vanskelig å tenke at dette må være enten eller, slik at Modell III nok har mest for seg.
Kristen tro vokste frem i Norge på ulike måter til ulike tider, både ved myk og hard makt.

Kristen tro som et fremskritt

Slik Øystein Morten peker på i Jakten på Olav Tryggvasson kan konger på 900-tallet ha opplevd kristen tro som mer enn et praktisk alibi for sin egen makt. Så de den også som et fremskritt, ble ikke kristningen mindre viktig:
«Jeg kunne faktisk ikke se bort fra at Harald [Blåtann] selv hadde vurdert de to religiøse retningene opp mot hverandre og kommet frem til at kristendommen sto for en mer avansert og bedre bruk av gudskreftene i verden, med sin tilhørende filosofi, administrasjon, skrivekunst og bokproduksjon. Heller ikke at han så på konverteringen til kristendommen som en utvikling til noe mer sivilisert».
Norge hadde lenge bred kontakt med det europeiske kontinentet. Kristne impulser kan ha nådd landet allerede før norrøn tid, fra handel til leiesoldater for romerne på 3-400-tallet (Skre, 2023).
Men hva med slaget på Stiklestad?
Men var det ikke Olav den hellige som kristnet landet, med sverd? Eller lyver Snorre?
Snorre dikter opplagt i blant opp ting og kan smøre tjukt på. Men heller ikke han hevder at Norge ble kristnet fordi noen slåss i Trøndelag i år 1030.
Snorre legger lite imellom i skildringen av en brutal Olav, men legger ikke skjul på at det var kristne og hedninger på begge sider.
Kampen stod ikke om kristen tro, men om hvem som skulle være konge og hva en konge skulle være. Et sterkt norsk kongedømme med den kristne kong Olav i spissen? En del av den kristne Knut den mektiges nordsjørike, som i beste fall lot norske høvdinger styre på vegne av seg?
Bondehæren Olav Haraldsson møter, består i stor grad av norske bønder og stormenn som støtter Knut den mektiges kongedømme. Ifølge Snorre spiller også Knuts biskop Sigurd en sentral rolle i mobiliseringen mot Olav. Nordsjøkongen har satt Håkon jarl til å styre Norge, men Sigurd bidrar politisk og praktisk i planleggingen.

I en tale før slaget tar biskopen et kraftig oppgjør med Olav: Hans krigere er «vikinger og ugjerningsmenn». Ingen må være så frekk at han bringer deres falne kropper til kirkene.

Slik Snorre skriver, blir det dermed ikke overraskende forvirring når Olavs menn istemmer kampropet «Fram, fram, kristmenn, kongsmenn, kongsmenn!». Deler av bondehæren tror det er deres eget og kopierer ropet.
Det ender som det må, ihvertfall en stund. Bondehæren «sloss med seg sjøl og det falt mange før de kjente hverandre igjen» (Snorre, side 410).
Det er langt fra umulig at Snorre kan ha diktet opp en så god historie. Men selv to hundre år senere forsøkte han altså ikke å skjule at også Olavs motstandere var kristne.
Hvis Olav faktisk brukte et slik kamprop, kan det også ha vært for å demotivere bondehæren. Hvorfor kjempe mot ikke bare norsk konge, men en kristen?
At Olav vendte tilbake som en tydelig kristen konge, kan bety at han ikke oppfattet kristendommen som et hinder for å vinne støtte i Trøndelag. Det er også mulig at han håpet å utnytte sin religiøse identitet politisk. Kanskje var tanken at han kunne få ekstra mye lojalitet av bøndene som «kristenkongen».
Når Olavssagaen forteller at Knut den mektige sendte biskop Sigurd, kan grunnen ha vært den samme. Hadde Snorre sett for seg stort sett hedenske bønder, ville han ikke lagt vekt på at det gjaldt å overbevise dem om det var Knut som stod for kristendom, mot Olavs «vikinger og ugjerningsmenn».
Dette betyr ikke at alle i Norge var kristne i 1030. Men mange var, og slik hadde det vært en god stund. Uten det bakteppet, er det vanskelig å forstå at tanken om en helgenkonge kunne få gjennomslag så fort.
Uansett var året på andre måter blant de mest avgjørende i norsk historie. At ettertiden så fort forstod Olavs som martyr var svært viktig for tanken om Norge som ett rike.
For her var det ikke seierherrene, bondehærens ledere, som ble hyllet. At det rett og slett var taperen som året etter ble fremstilt som en helt, den som led martyrdøden da han la ned våpnene, er vanskelig å forklare uten et allerede bredt etablert kristent bakteppe.
Litteratur
Andersen, E.M. og Lunde, Ø: Norges eldste kloster på Munkholmen, Adresseavisen 5. januar 2023
Guttormen, A.: Historiker mener faget overser religion, Vårt Land 5. november 2019
Jørgensen, T.: Religionsskifteprosesser – et skifte av plausibilitetsstruktur? NORSK TlDSSKRlFT FOR MlSJON 3/1995
Mikkelsen, E.: Looting or Missioning: Insular and Continental Sacred Objects in Viking Age Contexts in Norway, Oxbow books 2019
Morten, Ø.: Jakten på Olav Tryggvasson, Vigmostad Bjørke, 2019
Olaussen, L.M og Johnsen, H.: Fant eldgammel kirke, Aftenposten, 4. februar 2005,
Sigurdsson, J.V.: Kristninga i Norden 750-1200, Det Norske Samlaget, Oslo 2002 [2012].
Skre, D.: DEN ROMERSKE ERFARING: KRIGERFØLGER I SKANDINAVIA 180–450 E.KR., Cappelen Damm 2023
Fremhevet bilde: «Håkon den Gode og bøndene ved blotet på Mære» av Peter Nicolai Arbo (1831–1892). Wikimedia Commons