På 1700-tallet er det nesten utenkelig for norske kvinner å reise ut for å hjelpe mennesker på den andre siden av verden. Tidlig på 1900-tallet gjør flere nettopp det.
Et kall til det ukjente
Bodil Biørn fra Kragerø er en av dem. Hun er vitnet som nekter å snu ryggen til.
Bodil reiser fordi hun opplever et kall. Hun har utdannet seg til sykepleier og blir i 1905 misjonær i Det osmanske riket. Dette er en tid uten mobiltelefoner, biler og moderne komfort. Reisen går med båt, tog, kjerre og hest. Arbeidsplassen er ikke et trygt kontor, men landsbyer, fjell og støvete veier i Anatolia, i dagens Tyrkia.
Her driver Bodil Biørn skole, barnehjem og helsearbeid blant fattige armenske familier.
Kameraet som våpen mot glemselen
Etter ti år er hun midt i en av det 20. århundrets store katastrofer. Under folkemordet på armenerne blir over én million drept. Mens osmanske soldater tømmer landsbyene, stopper Bodil opp. Der andre snur seg bort, retter hun linsen mot det som skjer.
Hun blir armenernes hukommelse.
Bodil forsøker å redde dem hun kan, men gjør også noe annet: Hun skriver, fotograferer og forteller. Med kamera og penn bevarer hun minnene om barn, mødre, fedre og hele samfunn som ellers kunne ha forsvunnet ikke bare i ørken, men i stillhet.
I Armenia er Bodil Biørn fortsatt et kjent og hedret navn. I Norge langt mindre, selv om bildene og notatene hennes er blant de viktigste vitnesbyrdene fra katastrofen.
Så mye at vi i dag finner dem på Nasjonalarkivet.
Ikke et tilfeldig unntak
Likevel forteller historien noe viktig om landet hun kom fra. For Bodil Biørn er ikke bare en modig kvinne med et sterkt personlig engasjement. Hun er et tegn på at Norge har forandret seg.
Hva har skjedd? Bodils mot er ikke et blaff av tilfeldigheter. For å forstå hvordan en sykepleier fra Kragerø ender opp som øyenvitne til et folkemord, må vi se hundre år tilbake i tid – til en religiøs og sosial revolusjon i de norske bygdene.
En ny selvtillit vokser frem
Sagt enkelt: På 1800-tallet vokser det frem et nytt Norge. Vanlige mennesker får større tro på at de selv kan ta ansvar, organisere seg og bety noe for andre.
Noen ganger mye.
Denne myndiggjøringen gjelder menn og kvinner, på grasrota. Mange har en kristen tro som peker utover dem selv. Den blir ikke bare ord, men handling. De vil fortelle om Jesus og har et budskap om menneskeverd som gjør at de møter materiell nød med skolegang, sykepleie og praktisk hjelp.
Troen hjelper også til å holde ut ensomhet, sykdom og uro. Livet får en rytme. Bønn og bibellesning gir mot og bærekraft. Bodil vet hun er støttet av misjonsforeningene i Norge. Alt styrker henne på steder som ikke akkurat kjennestegnes av trygghet og bekvemmelighet.
Opprøret fra grasrota: Hauge og Gjør
To personer er særlig viktige for å forstå hvorfor et slikt Norge kunne vokse frem: Hans Nielsen Hauge og Bolette Gjør.
For å forstå hvor mye som er endret, må vi huske hvordan Norge har vært. På 1700-tallet er det dansk-norske samfunnet styrt ovenfra. Prest, lensmann og andre embetsmenn setter rammene, og folk flest har liten erfaring med å organisere seg.
I den grad det i det hele tatt er lov.
Kvinners rolle er enda smalere i det offentlige rom. De kan være dyktige gårdskoner, lærere i hjemmet eller omsorgspersoner, men det er nesten ingen andre arenaer hvor en kvinne kan reise seg, tale, samle inn penger, bygge institusjoner og dra ut i verden på eget initiativ.
Det er her Hans Nielsen Hauge (1771-1824) blir en revolusjonær kraft.
Når han begynner å reise rundt i Norge i 1796, lærer Hauge dem han møter at tro må vises i arbeid, ansvar og omsorg. Kristendom er ikke bare for presten på prekestolen. Den enkelte bonde, fisker, tjenestejente og håndverker har også et kall. Haugianerne starter bedrifter, trykkerier, skipsfart, handel, skoler og hjelpearbeid. De lærer seg å organisere møter, lese, skrive og stole på egne evner.
Dette blir en demokratisk skole lenge før Norge får fullt folkestyre.
Også kvinner får en mer aktiv plass. De deltar i samlinger, bygger nettverk og blir sett som medarbeidere på linje med menn.
Hauge lærer Norge at ansvar ikke bare hører embetsmennene til. Grasrota kan selv handle, menn og kvinner.
Kvinnenes egen organisasjonsskole
To generasjoner senere tar lærerinnen Bolette Gjør (1835-1909) dette videre som drivkraften bak tusener av misjonsforeninger for kvinner. Her får de erfaring med å holde møter, samle inn penger, sende medisiner og sy klær. Over hele landet leser kvinner rapporter fra utlandet og diskuterer hvordan de kan hjelpe.
Dette virker kanskje hverdagslig, men gir opplæring i organisasjon og samfunnsansvar. Titusener av kvinner som ellers ikke har stemmerett eller offentlig embete, får enorm erfaring med ledelse.
Mange tiår før kvinner får stemmerett ved stortingsvalg, har de sin egen organisasjonsskole. De blir vant til å være mer enn tilskuere.
Bolette Gjør formidler også internasjonale nyheter. Mange blir mer kjent med andre land enn nabobygda. Brev, blader og møter lærer norske kvinner om fattigdom og sykdom, kultur og kriger i Armenia, Kina, India og Afrika. Nøden kommer nær. Noen begynner å gi penger. Andre spør om de selv kan reise.
Det var i dette Norge Bodil Biørn (1871-1960) vokser opp.
Hun er ikke et tilfeldig unntak. Vi er i en tid der stadig flere ser kristen tro som også sosial handling der kvinner kan bidra, langt utenfor Norge.
Uten Hauge ville det neppe vært den samme kraften fra grasrota, folk flest. Uten Bolette Gjør ville kvinner hatt langt færre åpne dører inn i organisert misjons- og hjelpearbeid.
Dermed kan en kvinne fra Kragerø sitte på hesteryggen i Anatolia og gjøre en forskjell i verdenshistorien.
Mer enn en enslig heltinne
Det er lett å glemme hvor oppsiktsvekkende dette er.
En kvinne fra en liten kystby i Norge er midt i en av verdenshistoriens store tragedier. Ikke som turist eller observatør, men som en som forsøker å redde liv. Hun er ikke et tilfeldig unntak eller en enslig heltinne som dukker opp av ingenting. Bodil står på skuldrene til generasjoner med grasrotmobilisering.
Det er kanskje dette som gjør henne ekstra viktig i dag.
Bodil Biørn viser at globalt engasjement ikke begynner med FN, bistandsorganisasjoner eller dagens menneskerettighetskampanjer. Norske kvinner drar ut lenge før fordi de mente at nød i andre land også angikk dem.
Bodil viser at historien ikke bare formes av generaler og politikere, men av alt fra lærere til sykepleiere som jobber i det stille, drevet av et kall.
Av menn og kvinner som våger å handle selv om det koster og andre vender blikket bort.
Bodil Biørn står ikke bare på Nasjonalarkivet som et historisk dokument. Hun står som en påminnelse om at enkeltmennesker, formet av et fellesskap som tør å bry seg, kan endre verden, selv fra ryggen av en hest i Anatolia.
(Takk til Bodil Biorn og Nasjonalarkivet for bilder)
