Det kuleste fra Romerriket er som forgjengeren Det kuleste fra vikingtiden et fyrverkeri av tegninger og tidslinjer som treffer målgruppen fra åtte år der det teller.
Martin Aas er fortsatt en formidler av rang. Han har en beundringsverdig evne til å gjøre komplisert historie forståelig uten å gjøre den kjedelig.
Det er mye å glede seg over. Leserne møter Hannibal og gladiatorer, keisere og legionærer, Pompeii og Konstantinopel.
Aas minner oss stadig om hva vi vet og ikke vet. Slik han forklarer på side 5 om Romas begynnelse er det ikke enkelt å sortere fakta fra eventyr, så dette «kapitlet er min måte å fortelle om det de har funnet ut på en så god og enkel måte som mulig».
Klassiske kilder eller moderne klisjeer?
Dessverre vet han noen ganger mindre enn han tror om hva som er «funnet ut». Problemet blir kanskje størst når kristendommen kommer inn i historien. For der synes klassiske kilder mindre viktige enn moderne klisjeer.
Det begynner allerede med jødedommen. Aas forteller at jødene mente at det «bare finnes én gud … som bare heter Gud». Det kan fungere i en tegneserie, men forskjellen fra romersk religion blir underkommunisert.
Da romerne møtte jødene var deres Gud ikke en Jupiter uten kolleger, men Skaperen av himmel og jord. For jødene var solen, månen, naturkreftene og vesener som ble dyrket som guder, en del skaperverket, enten de var reelle eller menneskers forestillinger.
Mer enn en «sjefsgud»
For jødene trodde ikke bare på en annen gud i en verden av mange guder, de hadde en helt annen virkelighetsforståelse. I en tegneserierute viser boken faktisk selv hvor fremmed dette var for romerne når soldaten spør jøden om deres Gud da er «sjefsgud» (side 184).
Også Jesus behandles merkelig. Aas skriver korrekt at Jesus ble arrestert av romerne og korsfestet. Men så heter det at «hva som skjedde etter dette, er folk uenige om», før kristnes tro på oppstandelsen sidestilles med at muslimer mener Jesus aldri ble korsfestet.
Det er å blande inn senere trosforestillinger. At Jesus ble korsfestet under Pontius Pilatus, hører til det sikreste historikerne mener vi kan vite om ham og det bekreftes også i kilder utenfor Det nye testamentet. Koranens eller muslimske fortolkeres syn på korsfestelsen over 600 år senere er selvsagt relevant i en bok om islam, men bør ikke fremstå som en alternativ historisk kilde til hva som skjedde omkring år 30.
Liv og død
Enda tydeligere blir skjevheten når Aas forklarer hvorfor kristendommen vokste. Under overskriften «Evig belønning og straff» (side 186) får vi høre at romernes guder kunne straffe i dette livet, «men bare i dette livet», mens de kristne derimot snakket om evigheten, som om livet her og nå knapt betydde noe.
Men romerne kjente utmerket godt forestillinger om dom, straff og belønning etter døden. Vergils Aeneiden, skrevet før Jesu fødsel og et hovedverk i romersk kultur, lar helten Aeneas besøke dødsriket. Der finnes både Elysium for de salige og Tartarus, hvor onde mennesker straffes og noen renses til og med gjennom ild. Kristendommen forandret forestillingene om livet etter døden, men oppfant dem ikke.
Det er lett å undervurdere hvor mye dette kunne oppleves som et løfte fremfor en trussel. Det nye var ikke en tanke om fortapelse. Evangeliet, de gode nyhetene, viste at det var håp for alle. Enten du var gammel eller syk, slave eller barn, kvinne eller mann, jøde eller greker.
Håp og omsorg
Når Rodney Stark og The Rise of Christianity er på Aas’ litteraturliste, overrasker fremstillingen enda mer. Stark forsøker nettopp å forklare hvorfor kristendommen var attraktiv, blant annet gjennom håp, mening, sosial omsorg og et religiøst svar på lidelse.
For dette er ikke bare litt abstrakte og akademiske tanker.
Stark beskriver noe langt rikere: kristen omsorg under epidemier, sosiale nettverk, at kvinner fikk en mer positiv stilling osv. Dette gjenspeiles dels i Aas’ litt humørfylte kommentar om at sønner gjerne hørte på moren sin, slik at farmor også hadde makt: «Ofte var det hun som ble kristen først og spredde kristendommen til sønnene sine» (side 186).
Stark argumenterer i tillegg klart mot forestillingen om at kristendommen hovedsakelig var en religion for de fattigste.
Aas kan dermed ha overpopularisert et reelt poeng. At kristendommen tilbød et særlig sterkt og universelt løfte om frelse, oppstandelse og endelig rettferdighet er blitt til at hedningene bare så straff i dette livet, mens kristne introduserte straff og belønning etter døden.
Kanskje er likevel det mest problematiske det som sies om keiser Theodosius. I 391 skal han ha gjort det forbudt å tilbe andre guder, før den bastante opplysningen: «Universiteter og skoler som drev med ‘ukristelig lære’, ble stengt.»
Dette viderefører den gamle fortellingen om kristendommen som slo av lyset i antikken. Det fantes for det første ingen universiteter i vår eller middelalderens betydning. Viktigere er at den klassiske utdanningstradisjonen fortsatte. Kristne studerte og underviste i grammatikk, retorikk, filosofi, matematikk og medisin, og skoler i blant annet Athen og Alexandria levde videre lenge etter Theodosius.
Fra for enkelt til feil
Dessverre er dette blitt mye av et mønster i populærvitenskap. Når kristendommen entrer fortellingen, blir kompliserte overgangsprosesser ofte gjort om til enkle historier om forbud, stenging og tap – selv der det verken var noe forbud eller stenging.
Også i bonusstoffet dukker en gammel myte opp (side 193): De olympiske lekene skal ha blitt holdt for siste gang i 393, fordi Theodosius så dem som et «ukristelig kroppsfokus». Problemet er at vi ikke kjenner noe slikt forbud. Idrettsleker fortsatte i senantikken, også etter Theodosius, og avviklingen var langt mer gradvis, slik denne artikkelen i Fagsjekks Mytekalender beskriver.
At noen praktiske teknologier og ferdigheter faktisk forsvant, er noe helt annet enn at Theodosius skulle ha stengt «universiteter og skoler» som underviste i ukristelig lære. Den siste påstanden trenger konkret historisk dokumentasjon som ikke fremgår av kildene Aas har brukt.
Noe av dette er gjengangere som Aas neppe har funnet på selv. At Theodosius forbød OL i 393, har vært gjentatt i lærebøker og oppslagsverk i generasjoner. Nettopp derfor er det verdt å være på vakt. En litteraturliste med Gibbon, Beard, Holland og moderne standardverk, er ingen garanti mot at moderne myter følger med på lasset.
Ingen universiteter ble stengt
Mer forbausende er påstanden om at «universiteter og skoler som drev med ‘ukristelig lære’, ble stengt» (side 192). Her er problemet ikke bare en foreldet dato eller en pedagogisk forenkling. Hedenske filosofiske miljøer fortsatte i både Athen og Alexandria lenge etter Theodosius.
Merkelig nok demonstrerer boken selv problemet noen sider senere. Etter «Romerrikets fall» møter vi fortsatt store romerske keisere som Justinian med lovverket Corpus Juris Civilis og Hagia Sofia, verdens største katedral i nesten tusen år.
Men i bonusstoffet heter det også at romernes byggekunnskap etter hvert «ble glemt», og at vi «fortsatt ikke helt» vet hvordan de bygde. Her finnes en kjerne av sannhet. I Vest-Europa forsvant etter hvert både enkelte teknikker og ikke minst den økonomiske og organisatoriske kapasiteten bak romerske gigantprosjekter.
Men prosessen var lang og ujevn. Boken har selv nettopp vist oss Hagia Sofia, reist på 500-tallet med avansert videreføring av romersk byggeteknologi. Også i Roma ble antikke akvedukter reparert gjennom tidlig middelalder.
Under goternes beleiring i 537 ble Romas akvedukter kuttet. Noen kom i drift igjen. På begynnelsen av 600-tallet fungerte Aqua Virgo relativt pålitelig, og pavene fortsatte å reparere vannsystemene. Gregor II restaurerte på 700-tallet vannforsyning til badene ved San Lorenzo, og Hadrian I foretok store reparasjoner på fire akvedukter på 770-tallet.
Samtidig var økonomien og tilgangen på ressurser i den tidligere hovedstaden for dårlig til å holde dette gående.
Historien handler derfor mindre om at kristendommen fikk romersk kunnskap til å bli «glemt», enn om hva som skjer med avansert teknologi når et imperiums økonomi, institusjoner og infrastruktur bryter sammen.
Det var neppe slik at middelalderens byggere satt med det store verket om arkitektur av Vitruvius i hånden og rekonstruerte keisertidens spesifikasjoner. Men alle kunnskaper om mørtel, tegl, vanntetting, hvelving og vannføring forsvant ikke. Og det viktige er at akveduktene ikke bare var ruiner middelaldermenneskene sto og undret seg over: De vedlikeholdt og reparerte fungerende romersk infrastruktur.
Tusen år kortsluttet
Også Østromerrikets senere historie blir merkelig kortsluttet. Tusen år historie, altså like lang som fra Romas grunnleggelse til keiser Konstantin, behandles på seks sider.
Her overrasker det at Aas ikke nevner noe fra sin egen Det kuleste fra vikingtiden som over nesten dobbelt så mange sider veksler mellom å la vikingene beleire og besøke Miklagard, Romerrikets hovedstad Konstantinopel, selv om han snakker om bysantinere fremfor romere.
Heldigvis har han lest seg mer opp for den nye boken og har med en faktaboks som forklarer at begrepet «Det bysantinske riket» ble oppfunnet av en historiker på 1500-tallet, og at denne også «bestemte at Romerriket hadde gått under allerede i 476» (side 207).
Selv om også dette er i overkant popularisert, hadde det vært flott å rette opp et slik inntrykk ved å ta med enda mer om de neste tusen årene.
For det kan fortelles mye om denne lange historien, men nok ikke at kirkesplittelsen i 1054 «rev Øst-Romerriket i stykker» fordi katolikker og ortodokse da «begynte å slåss med hverandre» (side 204). Ja, det negative forholdet mellom øst og vest, styrket ikke Romerriket. Spesielt førte en konflikt med Venezia til en ødeleggende plyndring av Konstantinopel i 1204.
Men å gjøre splittelsen i 1054 til en stor årsak til rikets undergang fire hundre år senere blir en svært misvisende snarvei.
Bynavn til besvær
Det stemmer heller ikke at at siden osmanerne som erobret Konstantinopel i 1453 var muslimske «endret de navnet til Islambol, som betyr ‘islam-byen’. Etter hvert … utviklet navnet seg til … Istanbul.» For bruken av Istanbul er mye eldre og avledes normalt fra middelaldergresk eis tēn polin (εἰς τὴν πόλιν), omtrent «til byen»/«inn i byen».
Konstantinopel var simpelthen Polis, «Byen», for gresktalende. Former som Stamboul/Stambul/Istanbul kan dokumenteres flere århundrer før den osmanske erobringen.
Forholdet er snarere motsatt: Islambol var en senere muslimsk/osmansk omtolkning eller ordlek basert på et allerede eksisterende navn som lignet Istanbul/Stamboul. Uansett ble ikke byen omdøpt i 1453. Konstantiniyye, den arabisk-tyrkiske formen av Konstantinopel, finnes dermed på osmanske mynter frem til ihvertfall 1700-tallet, selv om det etterhvert også lages mynter med Istanbul og Islambol.
God når han er god
Slike feil trekker ned, nettopp fordi Aas er så god når han er god. Barn tåler humor, karikaturer og forenklinger. Det de ikke trenger, er at rene feil eller fordommer om kristendommen som antikkens lyseslukker smugles inn som historiske fakta når nettopp Konstantinopel var et sted der så mye av antikkens kunnskap ble bevart.
Romerriket er mer enn kult nok i øst og vest uten å formørke overgangen til den kristne senantikken.
Kanskje kan nettopp den erkjennelsen spore til en ny bok. For slik Fagsjekks Mytekalenderen viser, mangler fortsatt ikke stoff til De kuleste mytene om middelalderen.