Stoff må formidles enkelt og forståelig for barn, gjerne med humor og friske tegninger slik Cappelen Damms Leseløvebøker har gjort i så mange år. Like selvsagt må det gjøres uten at feil og mangler skaper forvirring eller fordommer om vitenskap, historie eller religion, personer eller grupper.
Diskusjonen om Cecilie Wingers bok om Jesus, fjerde bok i 1-2-3-serien, viser at det ikke er lett. Dessverre er også de andre bøkene i serien av svært varierende kvalitet. Den første om Norgeshistorien er så dårlig at den ikke på noen måte kan anbefales.
Jeg skal bruke plass på å forklare hvorfor, men først litt om Jesus-boken.
Jesus på 1-2-3
En viktig regel for populærhistorie er å bruke faglitteratur, eller enda bedre, kilder som er nær i tid og sted. Det er dermed bra når Winger i Jesus på 1-2-3 bygger på Det nye testamentet (NT) og dermed kilder fra første århundre, fra generasjonene som levde samtidig med Jesus og dem som kjente ham. Det er dessverre skivebom når hun også trekker inn fortellinger fra slutten av andre århundre, fem generasjoner etter Jesus.
Ingen historikere bruker så sene kilder når de forsker på Jesus, selv om kildene viser hva noen trodde nesten to hundre år senere. Av samme grunn bruker ingen fortellinger fra 2020-tallet når de skal forske på Ibsen eller den amerikanske borgerkrigen.
Likevel ser barn som leser Jesus på 1-2-3 at Jesus tok livet av en kamerat som ødela en demning mens de lekte. «Dette ligner ikke helt på sånt vi ellers vet om Jesus. Kanskje man blir litt bøllete før man venner seg til slike superkrefter? Hva ville du selv gjort?» skriver Winger.
Slik Vårt Lands anmelder Marianne Lystrup forklarer skal det «godt gjøres at barn mellom sju og elleve år har forutsetninger for å bedrive kildekritikk så de kan skille slike fortellinger fra de allment aksepterte bibeltekstene, som hun også øser fra.»
Selv om dette ikke er en sentral del av boken vil dessverre mange barn kunne sitte igjen med «et inntrykk av Jesus var en temmelig uberegnelig type. Og det kan bli tøft å være klassens kristne når de andre lurer på om du tror på en mann som tar livet av lekekameratene sine.»
Nå er det heldigvis liten fare for at barn opplever det tøft med feil eller skjevheter i bøker om vikinger eller andre verdenskrig som er blant temaene i de tre første bøkene i serien.
Det betyr likevel ikke at det er likegyldig hva som sies. Misvisende fremstillinger av fortiden kan på ulike måter påvirke tanker om nåtiden, på samme måte som tanker om nåtiden kan påvirke fremstillinger av fortiden.
Norgeshistorien på 1-2-3
Vi skal belyse noe av dette når vi ser på den første i serien, Norgeshistorien på 1-2-3. Et så omfattende tema er naturlig å dele inn i perioder. Winger følger ikke uventet de mest vanlige i første del av boken, der hun går gjennom istidene, steinalderen, bronsealderen og jernalderen.
Så skjer et underlig skifte. I stedet for et kapittel om noe så banebrytende som kristningen, eller om middelalderen, løfter hun frem perioden i to kapitler. De handler ikke om at vi fikk et så klart veiskille som skriftkultur og bøker, lover som tydelig gjenspeiler nestekjærlighet, hospitaler, et nytt syn på menneskeverdet eller noe annet avgjørende. Nei, temaene er Borgerkrig og Svartedauden.
Barna lærer altså at konflikter og pest, kort sagt «den mørke middelalderen», når tar over. Siden dette eren periode med svært mange myter, bør forlag og forfattere gjøre en langt bedre jobb. Ikke minst bør man unngå å skape fordommer i noen av de aller første bøkene man ønsker barn skal lese.
Dermed er det trist å se samme grep i neste kapittel, om Unionstiden og hekser. Fokus er igjen på det mørke og makabre.
Det er generelt vanskelig å få øye på noe positivt i kulturutviklingen eller økonomi noen steder i boken. I stedet fremmer sluttkapitlet til og med myten om at vi var «et av verdens fattigste land», som heldigvis fikk «tidenes beste julegave» i 1969, oljen.
Bokens overordnede fortelling synes altså å være at Norge var et forferdelig land i over tusen år, men at vi ble reddet ved ren flaks.
Hva sies så mer konkret om periodene?
Istidene
Kapitlet Istidene utgjør en knapp tekstside og er som de andre kapitlene imponerende og morsomt illustrert av Irene Marienborg, her med is og en innefrosset mammut som forteller at «F.Kr. betyr før Kristus, altså før Jesus ble født».
En gøyal vri, men gjør det litt overraskende at Jesus kun er nevnt i en parentes senere i boken.
Steinalderen
Steinalderen presenteres på to sider. Folk flyttet stadig lenger nordover fra Afrika der de «første menneskene» kom fra forbi Italia og videre «før iskremen og pizzaen var oppfunnet». Så er barna avgjort i en tid etter iskrem og pizza når de møter spørsmålet: «Har du tenkt på at vi er innvandrere, alle sammen?».
Det gis ingen hjelp til å tenke over hvordan et slikt ordspill eller tvetydighet skal forstås eller praktiseres.
Verken i dette eller de neste kapitlene om bronsealder og jernalder sies noe om fiender, levealder, sykdommer, barnedødelighet, krig og så videre. Det fortelles kun at man i steinalderen lærte å bruke «alt de fant rundt seg», slapp å spise rå mat og de «heldigste fant seg en hule å bo i». Først når «alle hulene var fulle», begynte noen å bo i telt.
Hvorfor de var så heldige forklares ikke. Var hulene lettere å forsvare, lettere å holde varme, mindre våte eller annet? Noen barn vil sikkert spørre hvorfor steinalderfolk de harhørt om fra nyere tid har foretrukket telt og hus?
Bronsealderen
Bronsealderen blir bedre og verre. Man begynte med jordbruk og det ble «forskjell på fattig og rik». Døde ble begravet i gravhauger og «fikk med seg det de trengte» av våpen og smykker, og rikfolk «kanskje … en slavekvinne!». Det sies ikke noe om hva de trengte det til. Noen barn vil sikkert undre seg. I bronsealderen trodde man altså på et liv etter døden med behov for å slåss og pynte seg, for ikke å si slaver?
Det fortelles ikke hvordan slavene havnet i gravhaugen, men man trenger ikke være en fremmelig 7-åring for å ane at det verken var frivillig eller levende.
Det gjøres ingen sammenligning mellom et slikt menneskesyn eller form for etterliv, og det som kirken tilbyr når vi kommer til det i kapitlet om vikingtiden.
Jernalderen
Jernalderen fokuserer ikke uventet på at man nå lærte å lage jern. Klimaet ble kaldere, husene større, maten var «mest grøt» og slaver «helt vanlig å ha». Mer uventet er at det bare er i dette kapitlet vi får «Siste nytt» om at «Skrivekunsten er oppdaget!». Dette handler om 24 runebokstaver som risset inn på stein på rett måte tvinger gudene til å oppføre seg, men vanligvis er bønner på gravsteiner om å beskytte de døde. Det fortelles ikke hva døde skal beskyttes fra, men tydelig at dette etterlivet er skummelt, selv om det senere fortelles at krigerne som døde i kamp fikk feste i Valhall.
Hva skjedde med de andre, med de som døde i sykdom, gamle, fattige og treller ?
Dessverre forklares ikke at denne skrivekunsten ikke skaper en skriftkultur. Hvordan vi fikk noe så banebrytende for samfunn som bøker, tekster og dokumenter, er heller ikke nevnt i forbindelse med kristningen eller middelalderen.
I stedet utheves i en eget oppslag som Dagens gjest trellen Kark (8), kjøpt for et hareskinn og eid for resten av livet der han må jobbe fra morgen til kveld. Dermed blir det enda merkeligere at ikke noe senere kapittel enn det om vikingtiden forteller om treller. Hvor ble de av etter å ha vært nevnt i så mange kapitler?
Barn lærer altså ikke her hvordan tider og tanker, verdier og visjoner, kan endre seg fundamenalt. Det sies ikke noe om at kirken tidlig på 1000-tallet gjorde frigjøring av treller til et ideal og at dette sammen med økonomiske forhold bidro til at hele institusjonen etter noen generasjoner var borte.
Vikingtiden
I Vikingtiden får vi vite at Norge var et fattig land der minst halvparten døde før de fylte ett år, og likevel «ble det stadig flere mennesker.» Det virker som dette er noe nytt, siden det er første del av svaret på hvorfor «nordmenn» ble vikinger. Noe som forøvrig skjedde over natten, nøyaktig en «morgen i 793» med angrepet på klosteret Lindisfarne for å røve skatter og sterke menn man kunne «bortføre som treller».
I stedet for å si noe om de neste par hundre årene, tas vi rett til at Olav Haraldsson i 1020 bestemte «at det ikke er lov å tro på Odin mer, bare på Hvitekrist (Jesus)». Ikke alle gikk med på det, selv om prestene fristet med at «de som bygde kirker, fikk sikker plass i himmelen», sammen med så «mange familiemedlammer og venner som det var sitteplass til i kirken». Ikke rart at det da ble «fart på sakene» og mange vakre stavkirker.
Voksne lesere må kort sagt gni seg i øynene. Hvor kommer dette perspektivet fra?
Barna får ikke bare vite når vikingtiden begynte, men også nøyaktig når den sluttet, i 1066 da Harald Hardråde og de fleste av krigerne hans døde i kamp not den engelske kongen.
Mens historikere fortsatt diskuterer når vikingtiden begynte og sluttet, lærer barn som leser denne boken altså dette helt nøyaktig.
Til gjengjeld lærer de ingenting om det store kulturskiftet ved kristningen, eller at den handlet om langt mer enn at en konge bestemte noe. Den begynte flere hundre år før Olav Haraldsson og det var svært begrenset hvor mye kirkebygging var lokkemidler.
Skal man først si noe avgjørende om Norges historie og følge opp den litt uventede Jesus-kommentaren i istidskapitlet et sted som passer bedre, burde det vært et avsnitt om hvor mye impulser fra Jesus formet vårt syn på menneskeverd og nestekjærlighet, samt hvordan kirken åpnet for en helt annen kontakt med Europas lærdomstradisjon.
Her er det fristende å foreslå en ny utgave av boken med et oppslag der Dagens gjest Kark (18) forteller at han nå heter Karl Frihals: «En biskop betalte for at jeg skulle bli fri fra slaveriet og tok bort lenken jeg hadde om halsen!» Kark har vært i Paris, og lært mange slags underlige kunnskaper om tall og stjerner og Bibelen, og er blitt prest. «Jeg må nok fortsatt jobbe fra morgen til kveld, smiler han, for å holde kirken i orden og hjelpe fattige som er syke og sultne».
Skulle en slik 1-2-3-bok fortelle noe substansielt tli barn burde middelalderen vært delt i kapitler som f.eks. Norge blir ett kongerike, Skrivekunsten, Trelleholdet tar slutt, Magnus Lagabøter og landsloven, eller andre avgjørende for forhold for norsk historie og verdier vi fortsatt bærer med oss.
Borgerkrigen
I stedet velger Winger å fortelle om Borgerkrigen og altså ikke borgerkrigstiden. Allerede kapittelnavnet viser altså at det heller ikke her er så nøye å se hva historikere sier, og teksten smører tjukt på: I 1130 bodde en «halv million mennesker» i landet og de «var i krig med hverandre». I stedet for en strid mellom stort sett eliten, med vekslende styrke og tildels lange avbrudd, kjemper på 1-2-3 hele folket i en borgerkrig som «varte i 110 år».
Selv om det fortelles at krigen handlet om hvem som skulle være konge, kan ikke kapitlet leses på andre måter enn at dette var en kamp mellom kongen og kirken. For Winger slår fast at i denne krigen var det «to hovedfiender»: De som støttet birkebeinerne, og de som støttet baglerne, med «biskopen som sjef», en «krigerbiskop, ikke en from prest».
I realiteten er ikke birkebeinerne omtalt i kilder før 1170-tallet og baglerne var aktive kun i siste fase av borgerkrigstiden, mellom 1196 og 1217, altså i rundt tjue av godt over hundre år, under en femtedel av denne perioden.
Ja, kirken stod avgjort på baglernes side, men ikke på grunn av en spesielt krigersk biskop. En konflikt var vanskelig å unngå når kongen forlangte å bestemme over kirken, mens biskopene ønsket selvstyre, ikke minst selv å kunne bestemme hvem som skulle være prester og biskoper. Skal man først si noe typisk om kirken i borgerkrigstiden, handler ikke det om krigerske biskoper, men om alle forsøkene på å skape fred, ikke minst ved bedre regler for tronfølgen, som i tronfølgeloven av 1163.
Svartedauden
I stedet for å ta opp Norges storhetstid, generasjonerne som levde under Håkon Håkonsson eller Magnus Lagabøter, er det første inntrykket barn skal få om perioden ikke bare blodige borgerkriger, men massedøden i svartedauden.
Denne pesten skyldtes i følge Wingers fargerike forklaringer mongolske krigere som dekket av lopper og lus «fra topp til tå», smittet flest mulig fiender ved å slenge døde kamerater over bymurene de passerte.
Inntrykket blir ikke mindre voldsomt når barna bes om å huske at dette var en tid i Norge «uten vannledninger og rent vann». Søppel etter dyr og mennesker fløt i tetbygde byer og «renslighet var et fremmedord». Kort sagt, det stinket. Ingen land ble verre rammet enn Norge der to av tre døde.
Det er ikke enkelt å unngå et inntrykk av middelalderen som en eneste lang krig med krigerbiskoper i spissen, et liv i skitt og stank, før halvannet års pestfinale tok livet av de fleste.
At Norge var et stort land med lett tilgang på rent vann, synes ukjent for Winger. At klostrene i noen grad brukte vannledninger omtales ikke. Det nevnte heller ikke at mange byer i Europa hadde offentlige bad og nøye regler for hvordan avfall skulle deponeres, med straffer for dem som brøt reglene.
Selv om middelalderens mennesker ikke hadde samme renovasjonsmuligheter som i dag og det var langt mer skitt og søle, reagerte mange når lukten ble for dårlig og ønsket ikke å være konstant skitne. Slik historiker og professor ved Universitetet i Stavanger, Dolly Jørgensen viser, finnes en rekke reguleringer av dette i Norge som i 1284 da kong Eirik Magnusson forbød å kaste søppel og møkk fra brygger i Bergen. Skomakere fikk ikke lov å kaste avfall etter garving i Nidelva.
Et forskniningsprosjekt ved NTNU trekker frem at man var nøye med å brolegge gatene i norske byer med planker, slik at folk ikke subbet i søle. Eiendommer og gater var inndelt slik at man kunne tydeliggjøre den enkeltes ansvar for renhold og vedlikehold, selv om ikke alle tok dette like alvorlig, akkurat som vi kan se i dag.
Samtidig er det ingen grunn til å skjule at man finner lag med søppel når man graver i middelalderbyer. Men mye av grunnen er ikke at folk vilkårlig slengte fra seg avfall. Kildene viser at man brukte dette i stor grad som fyllmasse for å få et jevnt underlag for bygg og gater. Folk måtte rett og slett betales for å komme med søppel. Det er altså tydelig at gatene ikke rant over av dette, i motsetning til hva Norgeshistorien på 1-2-3 vil ha det til.
Når man leser denne boken, må man stadig gni seg i øynene. Ja, barn liker at det males med sterke farger, «action» og det gode mot det onde. Det bør ikke være en unnskyldning for å gi så galt inntrykk av tidene eller temaene som behandles.
Likevel gjøres altså det. Det vanskelig å forstå hva forlaget eller forfatteren vil oppnå med feilaktige og forvirrende fremstillinger, enten det er om middelalderen eller andre perioder.
Unionstid og hekser
I stedet for å lære noe viktig om middelalderen, er altså krig og pest i fokus. Barna lærer at det står ille til med Norge, og det skal altså bli verre. Unionstid og hekser forteller om en ny pestbølge tjue år senere. Det var så ille at selv dronning Margrete led nød og fattigdom på Akershus slott. Hun fikk heldigvis mat i tide og foreslo en union mellom Norge, Danmark og Sverige. I stedet for det vi i dag kanskje ville kalt forsyningssikkerhet i Norge var resultatet at svenske og danske konger tømte «landet for penger og verdier» når de mellom 1380 og 1814 byttet på å ha makten.
Winger forklarer at vi kaller det for 400-årsnatten, men spør om vi burde «heller si 434-årsnatten?».
Hvorfor det er et poeng for barn å få dette tallet helt rett, er uklart.
Det virker imidlertid klart at Winger ikke er kjent med at historikere i dag ikke ser denne perioden som en eneste lang natt. Hun nevner heller ikke at den som kom til makten i 1814 igjen var en svensk konge. Kapitlet Norge blir norsk forteller om grunnloven i 1814 uten å si noe om kongen før det fortelles at en dansk prins i 1905 ble «overtalt til å bytte navn til Haakon og bli norsk». Han var dermed den «første norske kongen på 500 år» uten å spørre om vi burde heller si 525 år.
Heksefeber?
Tilbake i kapitlet om unionstiden settes fokus på at mens kongene kranglet, «raste heksefeberen gjennom landet». Barna får vite at minst 860 nordmenn ble stilt for retten for hekseri, men ikke at nesten to tredjedeler ble frifunnet. I stedet virker det som om bare en anklage førte til sikker dødsdom fordi alle ble «torturert til de tilstod».
Eller ikke helt, siden de som fortsatt nektet måtte ta vannprøven, altså bli kastet i vannet. Hvis den anklagede fløt, «var hun heks og ble dømt til døden. Sank hun, var hun ikke heks, men da hadde hun ofte druknet…».
Igjen ser vi at Winger i stor grad bygger på myter og etterlater et feil inntrykk. Hekseprosessene var grusomme, men det var ingen utbredt «heksefeber» i Norge. Med unntak av i Finnmark så de færreste noen som ble anklaget eller henrettet, og de fleste som ble anklaget ble frifunnet.
Tortur ble brukt i langt mindre grad enn mange tror, selv om det noen ganger skjedde på måter som faktisk var forbudt og dermed til sist ble stanset, mye takket være en dommer, Mandrup Pedersen Schønnebøl (1603-82).
På mange måter var Finnmark et unntak, slik Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo forklarer:
«Faren for å bli dømt når en først var tiltalt for trolldom var lavere i Norge enn i mange andre land. Tortur var mindre akseptert som bevismiddel i Skandinavia enn på kontinentet, og andelen fellende dommer var derfor lavere enn for eksempel i tyske områder. Andelen fellende dommer varierte likevel i Norge og den var høyere i Finnmark enn i resten av landet. I Finnmark var også bruken av tortur og gudsbevis mer omfattende enn i resten av landet. Vanntesten, der den mistenkte ble kastet på havet fra en båt for å se om hun sank eller fløt, ble brukt i Finnmark, men lite i resten av Norge eller Europa.»
Store Norske Leksikon understreker også at det er «en misforståelse å tro at vannprøven var hyppig i bruk». I Norge kjenner vi den bare fra 8 saker utenom Finnmark der den ble brukt rundt 30 ganger. Hvis noen druknet, var det et uhell, siden alle hadde tau om livet og ble trukket opp om de sank.
Det var til og med slik at det ved en rekke anlendinger var den tiltalte selv som ønsket vannprøvene for å bevise sin uskyld, mens embetsmenn og andre intellektuelle var skeptiske til det de her oppfattet som gammel folketro og som til og med var blitt forbudt av kirken i middelalderen. I Norge ser vi da også mot slutten av 1600-tallet at selv om tilskuere ber om at mistenkte kastes på sjøen, gjør ikke rettsvesenet alltid dette.
Myter og misvisninger
Norgeshistorien på 1-2-3 er langt dårligere enn Jesus på 1-2-3. Med så mye feil og forenklinger som fører på villspor eller fremmer fordommer, er det vanskelig å forstå at manus kan ha vært lest gjennom av historikere eller andre med relevant kunnskap.
Fagsjekk kan ikke anbefale denne boken. Tegningene er gode, men teksten holder ikke mål.
Litteratur
Axel Christophersen: Medieval Urban Health- From Individual to Public Responsibility, AD 1000-1600 (MedHeal600), forskningsprosjekt NTNU University Museum, 24.02.2017
Hans Petter Graver: Lagmannen som stoppet hekseprosessene, Juridika.no, 19. september 2019
Rune Blix Hagen: Vannprøven, Store Norske Leksikon, 11.04.2014, senest oppdatert 20.10.2020
Elise Kjørstad: Hvor møkkete og stinkende var middelalderbyene?, Forskning.no, 08.08.2020
Per Norseng: Baglere, Store Norske Leksikon, 14.02.2009, sist oppdatert 31.12.2021
Cecilie Winger: Norgeshistorien på 1-2-3, Cappelen Damm 2019
Cecilie Winger: Jesus på 1-2-3, Cappelen Damm 2022
